«Et veivalg, hvor økt kompetanse kan ha en betydning.»

Abstract

Elever i barneskolealderen kan stå ovenfor utfordringer innenfor tilegnelsen av lese og skriveutviklingen. Og hvor de første årene på skolen handler om å skape en fonologisk bevissthet gjennom det alfabetiske prinsipp (Tollefsen, 2014). Denne tilegnelsen og videre utvikling av leseforståelsen kan være utfordrende i seg selv, men for en elev med dysleksi kan det være avgjørende at de blir identifisert og tilpasset opplæring igangsettes. Lærere er i en posisjon hvor de kan tidlig identifisere elever som kan ha dysleksi. Økt kunnskap om hvilke indikatorer elever kan fremme, hvilke tilnærmingsmetoder og kartleggingsverktøy kan være av stor betydning. Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i nettopp dette, ved å sammenligne Norge og Finlands arbeids metoder for tidlig identifisering av dysleksi. Gjennom en litteraturstudie av eksisterende forskning og teori kommer det frem ulike tilnærminger og ulike kompetansekrav som forventes innenfor skolesystemet. En rimelig konklusjon syntes å være oppdagelsen av indikatorene bokstavkunnskap, fonologisk bevissthet, rask navngiving, korttidsminne, familierisiko og tappeevner kan være til stor hjelp rundt oppmerksomheten til tidlig identifisering av elever. Språkets oppbygning og indikatorene er avgjørende i form av hvilket land og utdanningssystem. Kompetansekravet i Finland legger større vekt på spesialpedagoger og lærere, enn hva som fremmes i Norge. Hvor lærerassistenter har stort ansvar for gjennomføring av spesialundervisningen. Oppgaven viser at tidlig innsats og kompetanseheving blant både lærere og spesialpedagoger er avgjørende for å kunne gi elever som kan ha dysleksi den best mulige oppfølgingen.