Hvilken sammenheng er det mellom parametre for standfase og fraspark opp mot gangdistanse hos personer med MS? - Hvordan kan bruken av kroppsbårne sensorer bidra i en fysioterapeuts hverdag?

Abstract

Bakgrunn: Gangutfordringer rapporteres hos opp mot 85 % av personer med multippel sklerose (MS). Forbedret gangfunksjon er et ofte frekventert behandlingsmål i rehabilitering. Inadekvat fraspark pekes på et som et viktig fokusområde som påvirker gangfunksjon, men i hvilken grad er ikke undersøkt. I rehabiliteringssammenheng er gangfunksjon og -distanse kartlagt med gangtester og ganganalyse utført av fysioterapeuten. Det er krevende for terapeuten å vurdere gangfunksjon objektivt med det blotte øyet. Kroppsbårne sensorer tilbyr ytterligere informasjon om ulike detaljer ved teknisk utførelse av gange, som kan være et nyttig verktøy til bruk i klinisk sammenheng. Denne studien tar sikte på å undersøke sammenhengen mellom spatiotemporale variabler for standfasen i gange og tilbakelagt gangdistanse.

Metode: Denne masteroppgaven baserer seg på data fra AutoActive og er designet som en tverrsnittstudie. Det ble inkludert 41 personer med MS, hvor deltagerne har gjennomført en seks minutters gangtest med bruk av kroppsbårne sensorer festet på skoene. Her registreres ankelfleksjonsvinkler ved hælisett og fraspark samt prosentvis andel av steget fordelt på de ulike fasene i standfasen av gangsyklusen. Deltagerne ble testet ved innkomst av sitt rehabiliteringsopphold i perioden 2020-2021. Det har blitt gjennomført en korrelasjons- og regresjonsanalyse med de inkluderte variablene og gangdistanse for å belyse sammenhengen.

Resultat: Det var signifikante korrelasjoner mellom variabler for både hælisett og fraspark og gangdistanse. Denne sammenhengen var sterk for variabler relatert til frasparksfasen og moderat for variabler relatert til hælisett. Den multivariate analysen med alle variablene inkludert viste en justert forklart varians på 59,7 %. Dette var ubetydelig større enn bivariat analyse med variabelen prosentvis andel tilbragt i siste del av standfasen, som viste høyest grad av sammenheng med justert forklart varians på 57,3%.

Konklusjon: Uttrykket for fraspark fremstår som svært relevant for evnen til å gå langt målt med en gangtest. Bruken av kroppsbårne sensorer tilbyr klinikeren et verktøy for å kartlegge og evaluere endringer relatert til gangfunksjon. Dette kan i stor grad benyttes i klinisk praksis uten negative innvirkninger på allerede etablerte rutiner.

Nøkkelord: Multippel sklerose, gangfunksjon, kroppsbårne sensorer, testing, fraspark, hælisett, korrelasjon, fysioterapi