Ettersamtalens nytteverdier. En kvalitativ studie om ettersamtale

Abstract

Bakgrunn: I 2017 ble psykisk helsevernloven endret, og det ble da lovpålagt at pasientene skal tilbys minimum én ettersamtale for å evaluere tvangsvedtak etter kapittel 4 i psykisk helsevernloven. Målet med ettersamtale er å evaluere hvorvidt det var det mest hensiktsmessige tvangsvedtaket som ble benyttet, om gjennomføringen kunne vært mer skånsom og om pasienten fikk nødvendig informasjon i forkant av tvangsvedtaket. Denne vurderingen skal ligge til grunn ved eventuelle senere tvangsvedtak. Hensikten med denne studien er å undersøke hvilke nytteverdier sykepleiere erfarer slik man bedre kan forstå hva som må til for å bruke ettersamtaler til tvangsforebygging. Problemstillingen: «Hvilke nytteverdier erfarer sykepleiere på akuttpost at ettersamtaler har for forebygging av tvang?» Metode: Det ble benyttet en kvalitativ metode hvor det ble gjennomført fire semistrukturerte intervju. Fire sykepleiere fra fire ulike akuttpsykiatriske avdelinger ble intervjuet etter et strategisk utvalg. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Nytteverdiene som identifiseres er: 1) gjensidig situasjonsforståelse, 2) forebygging med læring og brukermedvirkning, 3) ettersamtale som reparasjon og 4) økt bevissthet knyttet til rutiner og gjennomføring, pasientens sykdomsbilde og avvisning. Bruken av ettersamtale kan bidra til at pasient og helsepersonell får en gjensidig forståelse for situasjon og at helsepersonell får økt innsikt i pasientens opplevelse. Læringsutbyttet kan bidra til forebygging og reduksjon av tvang, samt at pasienten får medvirket i sin egen behandling. Ettersamtale kan også være nyttig for å bygge og reparere relasjoner som har blitt brutt som følge av tvangsbruk. Deltakerne opplyser om at de ser god nytteverdi av å benytte ettersamtaler, men at det etterspørres mer trening, systematikk og rutiner for gjennomføring. Pasientens sykdomsbilde og at pasienter avviser ettersamtaler kan være til hinder for gjennomføring og stiller høye krav til helsepersonells vurderinger av innsikt. Konklusjon: Det må i større grad settes fokus på ettersamtaler og forebygging av tvangsbruk. Ved å legge til rette for god opplæring og sikre at pasienter mottar tilbud om ettersamtale kan man bruke nytteverdiene til å forebygge og forbedre bruken av tvang. Det er fremdeles behov for mer forskning på området, og det kunne vært relevant å undersøke dokumentasjons- og informasjonsflyt ved ettersamtale, årsaker til at pasienter avviser ettersamtale, rutiner for gjennomføring samt undersøke hvor mange ettersamtaler som faktisk gjennomføres og etter hvor mange døgn det i snitt tar før gjennomføring.