Henvisning til rekonstruktiv kirurgi etter brystbevarende kirurgi – En studie av kvinner operert for brystkreft eller DCIS ved UNN Tromsø i perioden 2009-2018

Abstract

Bakgrunn Den kirurgiske behandlingen av brystkreft har forandret seg mye i løpet av de siste tiårene, men studier som beskriver endringene og effekten av dem mangler. Vi undersøker utviklingen av brystkreftkirurgi ved UNN Tromsø fra 2009 til 2018, og hvordan henvisningsraten til rekonstruktiv kirurgi etter brystbevarende kirurgi (BBK) har utviklet seg som et indirekte mål på pasienttilfredshet. Vi ser på fordelingen mellom mastektomi, enkel BBK (EBBK), onkoplastisk BBK (OBBK) og onkoplastiske teknikker. Relumpektomier og sårkomplikasjoner undersøkes som sekundære utfall.

Materiale og metode 1111 kvinner som ble mastektomert eller lumpektomert for brystkreft eller ductalt carcinoma in situ (DCIS) ble inkludert. Etter eksklusjon gjensto 995 kvinner. Vi utførte deskriptive analyser og statistiske tester (kjikvadrattest og t-test) i Excel og SPSS.

Resultater Av 995 primæroperasjoner var 383 mastektomier og 612 lumpektomier (446 EBBK og 166 OBBK). Andel mastektomier avtok og lumpektomier økte i perioden. Det var et klart skille mellom delperiodene 2009-2012 og 2015-2018. I 2009-2012 besto lumpektomiene av 0-6,9 % OBBK, mens i 2015-2018 utgjorde OBBK 34-42 %. EBBK ble hovedsakelig brukt til T1-svulster (T1), mens OBBK ble brukt til de fleste T2-svulster eller høyere (T2+). Henvisningsraten til rekonstruktiv kirurgi var høyest for EBBK-pasienter i 2010 (26 %) men falt til 4% i 2018. Henvisningsraten var stabilt lav (0- 5%) for OBBK-pasienter i hele studieperioden. Samlet henvisningsrate til rekonstruktiv kirurgi gikk ned. Det samme gjaldt relumpektomier, mens andel sårkomplikasjoner forble uendret.

Konklusjon Studien viser utviklingen av brystkreftkirurgi ved UNN Tromsø i 2009-2018, herunder fordeling av ulike kirurgiske teknikker, henvisningsrate til rekonstruktiv kirurgi, relumpektomier og sårkomplikasjoner. Resultatene kan brukes som sammenligningsgrunnlag for andre sykehus. Den observerte reduksjonen i henvisninger til rekonstruksjon kan tyde på at introduksjonen av OBBK har medført bedre mulighet for å tilpasse behandlingen til pasientenes individuelle behov. Det trengs dog prospektive studier med validerte skåringsverktøy for å vurdere sammenhengen grundigere.