Ultralyd - nytt diagnostisk førstevalg for utredning av malignitet i thyroidea?

Abstract

Bakgrunn: Formålet med studien var å undersøke om ultralyd sine testegenskaper er blitt så gode at ultralyd kan ta over rollen til ultralydveiledet cytologisk undersøkelse som det beste diagnostiske verktøyet for utredning av knuter i thyroidea. Studien ønsket også å undersøke om man kunne stille eksakt morfologisk diagnose på ultralyd.

Materiale og metode: Prospektiv kvalitetsstudie. Pasientgrunnlaget var pasienter som kom til UNN Tromsø i perioden februar 2018 – mars 2019 for utredning og kirurgisk behandling av thyroideaknuter. Hovedkriteriene for inklusjon var førstegangs ultralydundersøkelse ved thyroideapoliklinikken i henhold til prosjektets mal og histopatologisk diagnose ved studiens sluttdato. Hos pasientene som hadde gjennomført ultralydveiledet FNC ble resultatet av denne tatt med i studien. Histopatologisk diagnose ble brukt som gullstandard ved fastsettelse av endelig diagnose for knute. I oppgaven er kun førstevalgsdiagnose på ultralydundersøkelse brukt for å komme frem til resultater. Førstevalgsdiagnose er den diagnosen som ultralydoperatør har vurdert som mest sannsynlig.

Resultater: Totalt ble 221 antall knuter vurdert med UL. 78 av disse knutene hadde histopatologisk diagnose. Av de inkluderte knutene hadde 65 prøveresultat fra ultralydveiledet FNC på forhånd. Det var 34 maligne og 44 benigne knuter. Førstevalgsdiagnose på ultralyd sin evne til å detektere maligne knuter hadde sensitivitet 88.2%, spesifisitet 97.7%, PPV 96.8% og NPV 91.5%. Samsvaret mellom ultralyddiagnose og histopatologisk diagnose var nesten perfekt med Cohen’s kappa=0.868. Når ultralydoperatør var «sikker» eller «nokså sikker» på sin diagnose hadde førstevalgsdiagnose på ultralyd samsvar med histopatologisk diagnose om knute var malign eller benign i 64/65 (98.5%) av tilfellene, mens når ultralydoperatør graderte sikkerheten til «nøytral» var det samsvar i 9 av 13 (69.2%) av tilfellene. Evnen til å stille eksakt morfologisk diagnose var god når ultralydoperatør var «sikker» på sin førstevalgsdiagnose med en riktig morfologisk diagnose i 34/35 (97.1 %) av tilfellene, mens ved gradering til «nøytral» var morfologisk diagnose korrekt i 5/13 (38.5%) av tilfellene. Erfaren ultralydoperatør hadde høyere treffsikkerheten enn mindre erfaren ultralydoperatør (93.8% versus 81.3%). Samsvaret mellom ultralyddiagnose og histopatologisk diagnose hos de 26 pasientene med Bethesda III/IV var betydelig med vektet Cohen’s kappa=0.672.

Konklusjon: Tallmaterialet i denne studien viser at ultralyd har et potensial som er større enn dagens bruk i TI-RADS systemet. TI-RADS brukes i dag til å selektere knuter for FNC, men vår studie viser at ultralyd alene har minst like god prediktiv verdi for å avdekke malignitet som det man kan finne for ultralydveiledet cytologisk prøve i litteraturen. Når ultralydoperatør har høy grad av sikkerhet til stilt diagnose er treffsikkerheten så god at ultralyd kan brukes alene til å fatte klinisk beslutning om en knute bør opereres eller ikke. Ved høy grad av sikkerhet hos ultralydoperatør evner også ultralyd å stille eksakt morfologisk diagnose. I de tilfellene hvor ultralydoperatør er mindre sikker på stilt ultralyddiagnose er ultralydveiledet cytologi en god undersøkelse å bruke som supplement. Erfarne ultralydoperatør har bedre treffsikkerhet enn en ultralydoperatør med mindre erfaring. Studien viser også godt samsvar mellom ultralyddiagnose og histopatologisk diagnose hos pasientgruppen med Bethesda III og IV, men på grunn av et lavt antall maligne knuter hos denne gruppen i vår studie må flere knuter inkluderes i fremtiden for å kunne bekrefte funnet.