Evidensbasert praksis : snublestein i arbeidet for bedre kvalitet i helsetjenesten?

Abstract

I løpet av de siste 10 årene har ”evidensbasert praksis” vokst fram som et begrep innen de fleste helsefagene. Argumentet for etableringen av dette begrepet, fulgt av et omfattende evidensbasert kunnskapssystem - The Cochrane Collaboration and Library - er at medisinsk og helsefaglig praksis i størst mulig grad må bygge på ”sikker” kunnskap. Det vil si kunnskap utviklet gjennom faktaorientert forskning. Pasientene/brukerne er ofte et sentralt element i argumentasjonen. ”Sikre bevis” skal erstatte erfaring som grunnlag for pasientrettete tiltak. Intensjonen er å etablere evidensbasert praksis som et styrende prinsipp for helsefaglig praksis og forskning. I Norge blir evidensbasert ofte oversatt med ”kunnskapsbasert”, uten noen nærmere klargjøring av hvilken kunnskapsforståelse systemet bygger på og er bærer av. Denne boken presenterer en studie av det kunnskapsidealet som ligger til grunn for evidensbasert praksis. Med utgangspunkt i litteratur om evidensbasert medisin, som var startstedet for den evidensbaserte ”bevegelsen”, gjør jeg en kunnskapsteoretisk analyse av de premissene som systemet, mer implisitt enn eksplisitt bygger på og genererer. Funnene fra denne studien vurderes i forhold til argumentasjonen for innføringen av det evidensbaserte kunnskapssystemet i medisinsk og helsefaglig praksis. Jeg ender opp med å sette kritisk søkelys på den kunnskapsforståelsen som det evidensbaserte systemet bygger på, og på sammenhengen mellom den kunnskapen det formidler og den innsikt og kompetanse som trengs for å løse helseproblemer som mennesker i dag sliter med. Dette eksemplifiseres med en sammenlignende analyse av et av kriteriene for den forskningen som aksepteres i Cochrane-systemet, og allmennlegers forståelse og diagnostisering av pasienter med kroniske muskelsmerter. Den evidensbaserte litteraturen har i stor grad preg av å være veiledning i bruk av det evidensbaserte kunnskapssystemet i praksis. Det ser ut til at fagmiljøene i helsetjenesten har vært mer opptatt av å lære seg å bruke systemet enn å reflektere over hva det vil innebære å drive evidensbasert praksis etter disse retningslinjene. Kort sagt har det, så vidt jeg kjenner til, hevet seg få kritiske røster mot evidensbasert praksis her i landet. Derfor var det viktig for meg å få formidlet resultatene av studien min av det evidensbaserte systemet så raskt som mulig. Dette ble gjort i en artikkelserie i fagbladet Fysioterapeuten i 2000. Reaksjonene uteble ikke. Synspunktene mine ble imøtegått av representanter fra det evidensbaserte miljøet. For å understreke at intensjonene med denne boken er å stimulere til videre refleksjon og debatt om fenomenet ”evidensbasert praksis” presenterer jeg motinnlegget og mitt svar på det i slutten av boken.