Hypoparatyreoidisme – Gjennomgang av en nord-norsk pasientpopulasjon i perioden 2010-2020

Abstract

Bakgrunnen for denne undersøkelsen er manglende studier av etterlevelse av behandlingsmål hos pasienter med hypoparatyreoidisme. Formålet er å kartlegge en nord- norsk pasientpopulasjon med kronisk hypoparatyreoidisme med tanke på etiologi, behandling og oppnåelse av behandlingsmål.

Studien er en kasus-serie basert på retrospektiv observasjon av pasientdata fra pasientjournaler ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Alle > 18 år registrert med diagnosekode E20 (hypoparatyreoidisme), E89.2 (hypoparatyreoidisme etter kirurgiske og medisinske inngrep) eller D82.1 (Di Georges syndrom) i perioden 1. januar 2010- 31. desember 2019 ble identifisert og etterfulgt av journalgjennomgang hvor forhåndsdefinerte variabler ble registrert. For enkelte av variablene ble det satt en cut off på tre år. Det ble identifisert 91 pasienter med overnevnte diagnoser fra denne tiårsperioden. Av disse ble 17 ekskludert, hovedsakelig på grunn av feilkoding.

Omtrent syv av ti av pasientene var kvinner. Postoperativ hypoparatyreoidisme var den vanligste etiologien (82%). 54% av pasientene ble behandlet med kalsium, 55% med alfakalsidol, 26% med kalsitriol, 41% med kalsiferol og 12% med magnesium. Det var kun mulig å vurdere alle behandlingsmål hos 11 av pasientene. Ingen av pasientene nådde alle seks behandlingsmål.

Konklusjonen fra denne undersøkelsen er at postoperativ hypoparatyreoidisme er den vanligste årsaken til hypoparatyreoidisme ved UNN. Ingen av pasientene nådde de seks behandlingsmålene, men på grunn av datamangel var det kun mulig å vurdere alle behandlingsmålene hos 11 av pasientene. Det foreslås forbedringstiltak mot manglende prøver og undersøkelser. To aktuelle tiltak kan være bestillingspakker i DIPS arena og dobbeltsjekking ved bruk av diagnosekoder.