Vitenskapelige stereotypier. Om konstruksjonen av samene som kulturhistorisk enhet i tida fram mot 1910

Abstract

Rundt 1900 er arkeologien i Norge formalisert som vitenskapelig disiplin med vekt på det norske (Keller 1978, Opedal 1996). Det nasjonalistiske preget var ikke noe unikt for arkeologien her til lands; som den norske arkeologen Haakon Shetelig uttalte i 1910; “ det er nesten overalt det nationale som har været det drivende i den europeiske arkeologi” (Shetelig 1910:59). Til forskjell fra arkeologi i de fleste europeiske land ble imidlertid norsk (og fennoskandisk) arkeologi utøvd i en kontekst preget av forholdet mellom en dominant majoritetsbefolkning, som disiplinens utøvere var rekruttert fra, og en statsløs minoritet - samene. Denne etnopolitiske konstellasjonen kom til å prege så vel den arkeologiske diskursen som kulturforskninga generelt. Innenfor fagene arkeologi og historie synes det å ha blitt etablert et samstemmig syn på samene som ikke-historisk kategori, noe som blant annet resulterte i at de skilles ut fra den nasjonale grunnfortellinga (Salvesen 1980, Schanche & Olsen 1983, Fulsås 1999). Fra nå av og i lang tid framover skulle samene først og fremst bli sett på som et etnografisk og fysisk antropologisk subjekt. Den samme kategoriseringa skulle bli alle andre “ikke-vestlige” folk til del, som hadde det felles at de i kultur og levemåte skilte seg fra den (vest-)europeiske. Samene fikk dermed også den paradoksale status av å være et “ikke-europeisk” folk i Europa.