"Fordi du såg idéen i meg". Ragnvald Skrede og kjærligheten

Abstract

Mennesket, diktjeget, i Ragnvald Skredes lyrikk er ofte mannlig, men ikke bare mann, det er også mandig – og diktenes motiver, fra klassisk heltelitteratur og norrøn mytologi, blant annet, understreker i de fleste tilfeller at diktenes her og nå er manndomstid, at livet er manndomsstrid. I mange dikt synes livsholdninga å være trassig, nærmest uforsonlig, preget av både sårhet, bitterhet og kamplyst. Det mannlige diktjeget er også ofte aktivt og potent, mer i bevegelse enn i ro – diktjeget går, klyver, springer, flyg, grynner og grev, ruller som stein, «hard, vond, vitlaus» (Skrede 1952, 11). Kanskje speiler denne aktive trassen og uroen det som Egil Ulateig i Korsfestelsen: Historien om Ragnvald Skede og Vågå kaller Skredes «dikterbane»: diktningen er skapt av smerte over eksistensen og et forsøk på å finne mening i det meningsløse (Ulateig 2003, 18).