Allemannsretten; Rettigheter, plikter og utfordringer

Abstract

Dette kapitlet tar for seg allemannsretten1, et prinsipp som i utgangspunktet gir alle mennesker rett til å bruke norske utmarksområder – til vandring, kortere opphold, bær- og sopplukking – uavhengig av hvem som eier grunnen. Lova skal «verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes», heter det i lovas § 1 (Friluftslova, 1957). De seinere åra har det vært en massiv vekst i antall mennesker som benytter denne friheten, både friluftslivet og den naturbaserte turismen er i vekst. Likevel mener folk f lest at allemannsretten må vernes – det er til og med foreslått at prinsippet tas inn i grunnlova. Allemannsretten kan betraktes som et fellesgode som samfunnet vårt hegner om.2 Historisk har retten representert en motvekt mot privat eiendomsrett. Prinsippet symboliserer et fellesskap, at utmarka (grunnen) der vi bor er noe vi disponerer sammen. Fellesskapsforvaltning foregår på mange samfunnsfelt. Lokalsamfunn og samfunnet som sådan utgjør fellesskap, og luft, vann og hav er fellesressurser som vi utnytter og forvalter sammen. Internett kan også betraktes som et felleseie. Men det er mange som benytter slike fellesskap til private formål slik vannkraft-, vindkraft- og fiskeoppdrettsselskapene gjør. Mye av det vi betrakter som felleseie kan nemlig stykkes opp, privatiseres og kommersialiseres. Det gjelder også områder som faller inn under allemannsretten. Etablering av skiresorter og utlegging av hyttefelt er eksempel på det.