Friluftslivets folkeskikk: besøksforvaltningas sosiokulturelle grunnlag

Abstract

Besøksforvaltning er knyttet til en historie om forvaltning av nasjonalparker og andre verneområder. I en norsk kontekst har begrepet og feltet en kort historie. Vi har imidlertid hatt lokale praksiser som har styrt de besøkendes adferd selv om dette ikke har blitt kalt besøksforvaltning. Det finnes altså en normativ og uformell form for forvaltning – tradisjoner og sedvaner i norsk natur – med en lang historie; stedegne praksiser hvor landskapet, dets dyr, planter og mennesker inngår i et felles lokalkulturelt verdigrunnlag. En analyse av dette dreier seg ikke først og fremst om hva turister ønsker å gjøre eller oppleve, men hva turismen og dens naturpraksiser gjør og hvordan disse praksisene handteres.