Besøksforvaltning i fugleperspektiv: Ea og dunvær på Vega

Abstract

For å komme til Vega må en reise via sjøveien. Ferge eller hurtigbåt frakter en til de om lag 6500 øyene som stadig flere ønsker å reise til. Disse besøkene symboliserer også en reise som Vega har tatt – en reise fra et fraflytningstruet kystsamfunn til en turistdestinasjon med UNESCO-verdensarvstatus (fra 2004). Bakgrunnen for tildelinga av verdensarvstatus er knyttet til tradisjonene med ærfuglrøkting i kommunen. Røkting er en gammel praksis som betegner et symbiotisk forhold mellom fugl og folk (Carlsen, 2013). Ærfuglen, som er den største andefuglen, har vært en viktig kilde til både egg og dun og har bidratt til betydelig inntekt for folk på øyene. Sentralt i praksisen er det å bygge skjul av rekved og reir av tang, slik at fuglen får beskyttelse mot predatorer i hekkeperioden. Ærfuglrøktinga er en livsform hvor folk har levd av og med fuglen. Tilrettelegginga som ærfuglrøktinga krever har likhetstrekk med besøksforvalninga som gjøres på Vega i forhold til reiselivet. Flere av tilretteleggingstiltakene har ført til betydelig besøk og blitt til nye attraksjoner. Et eksempel er den nye via ferrataen Ravnfloget med tilhørende overnatting.