Etablering og oppbyggingsfase (1860–1890)

Abstract

Da Læstadius lå på det siste i Pajala prestegård, kom Johan Raattamaa på besøk. Ifølge tradisjonen vendte Læstadius seg til sin arbeidskamerat og sa: <p> <p><i>Jag har här försökt att i Guds Ords ljus pröva mig själv och min undervisning, om de bestå inför Herrens dom. Jag har inte funnit något som är emot Skriften i min undervisning, den kan jag inte förändra. Men nog känner jag mig själv vara en stor syndare, fastän jag är i tro.</i><p>

<p>Raattamaa svarte med å fortelle om hvordan han formidlet syndenes forlatelse til dem som var i syndenød. Etter at han hadde tatt farvel med prosten, hørte han Læstadius’ lovprisning fra sengekammeret. I ettertid omtalte Raattamaa alltid Læstadius som «salig prosten, den första och bästa arbetaren i denna kristendom». Blant de troende var det ingen tvil om hvem som burde bli Læstadius’ etterfølger. Det kunne bare bli Johan Johansson Raattamaa (1811–1899), som Læstadius selv hadde utdannet og utnevnt som kateket, og som også fungerte som administrator for Læstadius’ misjonsskoler i den nordlige svenske lappmarken. <p>

<p>Raattamaa ble fremfor noen den som etablerte og arbeidet frem en organisasjon av lekpredikanter for det læstadianske vekkelsesmiljøet. Her ble han den ubestridte leder helt frem til sin død. Det var ingen innen dette miljøet som kunne gjøre ham rangen stridig. Riktignok fikk han etter hvert mange dyktige medarbeidere som hjalp ham i sine lokalmiljøer, eller som kunne fungere som hans utsendinger til nye steder der hjelp var nødvendig. Utover på 1870- og 1880-tallet utviklet han sine tanker om den læstadianske vekkelsesledelsen som knyttet ledelsen til det samiske lederskapet i Lappmarken. Det var denne gruppen han mente utgjorde vekkelsens samlede lederskap, og enhver læstadiansk forsamling skyldte å vise lojalitet overfor dette lederskapet. Han konsulterte derfor ofte med Lappmarkens lokale predikanter for å komme frem til trosforståelse og organisering.