Abstract
Avhandlingens hovedsakelige formål er å analysere påtalemyndighetens adgang til å bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll som bevis i saker som ikke selv kunne gitt grunnlag for iverksettelse av kommunikasjonskontroll. Det skal så ses på i hvilken grad straffeprosessloven § 216 i første ledd bokstav d, oppfyller vilkårene Grunnloven § 102 og Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter artikkel 8 oppstiller for å kunne gjøre inngrep i retten til respekt for privatliv og korrespondanse.