Lovvalg i moderne norsk internasjonal privatrett. En analyse av nyere høyesterettspraksis på formuerettens område

Abstract

Avhandlingen tar for seg Høyesteretts tilnærming til moderne norsk lovvalgsmetode. Tradisjonelt har norsk internasjonal privatrett bygget på en såkalt individualiserende lovvalgsmetode. Metoden er imidlertid blitt kritisert fordi den går på akkord med sentrale hensyn innenfor den moderne internasjonale privatretten. I 2006 tok Høyesterett et mer objektivt utgangspunkt for lovvalgsvurderingen. I 2009, med Bokhandlerdommen, uttalte Høyesterett seg også eksplisitt om den såkalte objektive metoden. Siden har den objektive metoden blitt bekreftet i en rekke avgjørelser om lovvalg på formuerettens område. Det er rettsutviklingen i Høyesterett fra Pharma-Food kjennelsen i 2006, og frem til i dag som utgjør grunnlaget for avhandlingen. Avhandlingen tar for seg Høyesteretts metodiske tilnærming til formuerettslige lovvalgspørsmål. Formålet med avhandlingen er å kartlegge om det finnes en systematikk og kontinuitet i Høyesteretts metode, eller om denne varierer fra sak til sak. I denne forbindelse skal jeg særlig se på om, og i så fall på hvilken måte Høyesterett kvalifiserer rettsforholdet de står overfor. Videre skal jeg forsøke å kartlegge når Høyesterett mener det finnes en lovfestet lovvalgsregel i norsk rett, når det finnes en annen «fastere regel» for lovvalget, og hva som utgjør en slik «fastere regel». I tillegg skal jeg undersøke hvordan Høyesterett løser lovvalgsspørsmålet i tilfeller hvor det ikke finnes noen regler for lovvalget. Endelig vil Høyesteretts anvendelse av lovvalgsforordningene i EU, herunder Roma I og Roma II , være gjenstand for vurdering.