Pantsettelse som et sentralt virkemiddel ved norsk styringspolitikk i senmiddelalderen

Abstract

Norges tapte land. Avhendelsene av Man og Hebridene i 1266, Orknøyene og Shetland i 1468-9, samt den forsøkte avhendelsen av Island og Færøyene fra 1518-24 er historien om tre ulike episoder som skildrer den norske kronens avhendelser av sine skattland: Først Hebridene og Man i Perth-traktaten i 1266, deretter Orknøyene og Shetland i en ekteskaps- og forbundsallianse i 1468-9 og til sist forsøket på å avhende Island og Færøyene fra 1518-24. Jeg maler et større politisk bilde for å vise hvordan lokale konflikter speilte maktmenns interesser innenriks og utenriks, og hvordan skattlandenes skjebner gikk hånd i hånd med Norges rikes politiske historie: Norge gikk fra å være et selvstendig, vestvendt, omfangsrikt Norgesvelde i 1266 til et østvendt rike fullstendig oppslukt av krigen med Sverige og etter preget av at selve grunnvollene i maktsenteret bever. I 1523 blir Norge styrt av Kristian 2.s nærmeste støttespillere og riksrådet eksisterer kun på papiret. Skattlandenes skjebne følger kongenes ønsker. Likevel er det en sterk politisk utvikling i riket: Det norske riksrådet så på den norske kronens skattland som Norges skattland. I 1524, sammen med den forsøkte pantsettelsen, rakner også fundamentet kongen har bygget sin union på: Det mislykkede forsøket Kristian 2. gjorde på å pantsette Island og Færøyene, kan stå som et bilde på eneveldets fall og det opprøret som på lang sikt banet vei mot Norges selvstendighet og folkestyre.

Norway’s Lost Lands. The disposal of the Isle of Man and the Hebrides in 1266, Orkney and Shetland in 1468–69, and the attempted disposal of Iceland and the Faroe Islands between 1518 and 1524 represent three distinct episodes in the history of the Norwegian Crown’s relinquishment of its tributary lands. First came the Hebrides and Man, ceded in the Treaty of Perth in 1266; then Orkney and Shetland, transferred as part of a marriage and alliance agreement in 1468–69; and finally the attempted disposal of Iceland and the Faroes from 1518 to 1524.

I paint a broader political picture to show how local conflicts reflected the interests of powerful men both domestically and abroad, and how the fate of these tributary lands was closely intertwined with the political trajectory of the Norwegian realm. From a sovereign, westward-oriented, and expansive Norwegian dominion in 1266, Norway had by the early 1500s become an eastward-looking kingdom, entirely absorbed by the war with Sweden and marked by the crumbling foundations of its center of power. By 1523, Norway was ruled by the closest allies of King Christian II, while the Council of the Realm existed only on paper. The fate of the tributary lands followed the will of the monarchs.

Yet, significant political developments were underway: the Norwegian Council regarded the Crown’s tributary lands as belonging to Norway itself. In 1524, along with the attempted pledging of the lands, the very foundation upon which the king had built his union began to unravel. Christian II’s failed attempt to pledge Iceland and the Faroe Islands may serve as a symbol of the fall of absolutism and the uprising that, in the long run, paved the way for Norwegian independence and popular rule.