Botulinumtoksinbehandling mot aksillær hyperhidrose ved UNN - En kvalitetssikringsstudie

Abstract

Bakgrunn: Primær aksillær hyperhidrose (HH) er en kronisk tilstand med betydelig negativ innvirkning på livskvaliteten. Selv om botulinumtoksin (BTX) er en etablert behandling internasjonalt, finnes det begrenset dokumentasjon fra norsk klinisk praksis. Siden BTX-behandling er ressurskrevende, er det viktig å vurdere om behandlingen gir reell klinisk nytte i praksis. Hudavdelingen ved UNN har siden 2015 behandlet pasienter med BTX. Denne studien undersøker effekten av BTX-behandling ved primær aksillær HH ut fra pasientrapporterte utfallsmål.

Materiale og metode: Studien er en retrospektiv kvalitetssikringsstudie basert på 241 pasienter behandlet med BTX ved Hudavdelingen, UNN, i perioden 2015-2023. Inkluderte pasienter hadde levert DLQI-skjema både før og etter behandling. Endringer i DLQI ble analysert med Wilcoxon signed-rank test, og klinisk relevans ble vurdert ut fra andelen som oppnådde MCID (≥ 4 poeng forbedring av DLQI). Undergruppeanalyser ble gjort for kjønn, alder, behandlingsområde og tidligere erfaring med BTX. Det ble også gjennomført en sekundæranalyse for å vurdere seleksjonsbias. Alle statistiske analyser ble utført i SPSS.

Resultater: Behandlingen ga en tydelig statistisk signifikant forbedring i livskvalitet, med en median reduksjon i DLQI-skår på 11 poeng (p < 0,001). Totalt 93,4 % av pasientene oppnådde en klinisk relevant forbedring (MCID). Effekten var gjennomgående god på tvers av undergrupper, uten signifikante forskjeller i sannsynligheten for klinisk relevant forbedring. Kvinner hadde høyere DLQI-skår før behandling og større reduksjon etter behandling, men forskjellen vurderes som klinisk marginal. Det ble observert en svak, men signifikant negativ korrelasjon mellom alder og endring i DLQI (𝑟ₛ = -0,159, p = 0,013), men alder var ikke signifikant assosiert med oppnåelse av MCID. Sekundæranalysen indikerte at pasienter som ikke leverte etterskjema i snitt hadde høyere DLQI-skår før behandling.

Konklusjon: Behandling av primær aksillær HH med BTX ga en betydelig og klinisk relevant forbedring i livskvaliteten hos pasientene. Effekten var konsistent på tvers av alle undersøkte undergrupper, og det ble ikke identifisert signifikante forskjeller mellom gruppene, noe som styrker grunnlaget for en bred behandlingsindikasjon. Resultatene støtter BTX som et viktig behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten, og det bør vurderes å styrke oppfølgingen samt revurdere dagens terskelverdi (DLQI ≥ 10) for behandlingstilgang.

Background: Primary axillary hyperhidrosis (HH) is a chronic condition with a significant negative impact on quality of life. Although botulinum toxin (BTX) is an established international treatment, there is limited documentation from Norwegian clinical practice. As BTX treatment is resource-intensive, it is important to assess whether it provides real clinical benefit in practice. The Department of Dermatology at UNN has treated patients with BTX since 2015. This study investigates the effect of BTX treatment for primary axillary HH based on patient-reported outcome measures.

Materials and Methods: This is a retrospective quality assurance study based on 241 patients treated with BTX at the Department of Dermatology, UNN, from 2015 to 2023. Included patients had completed the Dermatology Life Quality Index (DLQI) questionnaire both before and after treatment. Changes in DLQI were analyzed using the Wilcoxon signed-rank test, and clinical relevance was assessed based on the proportion achieving a minimal clinically important difference (MCID) (≥ 4-point improvement in DLQI). Subgroup analyses were conducted for gender, age, treatment area, and previous BTX experience. A secondary analysis was also performed to assess selection bias. All statistical analyses were conducted in SPSS.

Results: Treatment resulted in a statistically significant improvement in quality of life, with a median reduction in DLQI score of 11 points (p < 0.001). In total, 93.4% of patients achieved a clinically relevant improvement (MCID). The effect was consistently strong across all subgroups, with no significant differences in the likelihood of achieving a clinically relevant improvement. Women had higher DLQI scores before treatment and a greater reduction after treatment, although this difference is considered of limited clinical relevance. A weak but significant negative correlation was observed between age and change in DLQI (𝑟ₛ = -0.159, p = 0.013), but age was not significantly associated with achieving MCID. The secondary analysis suggested that patients who did not return the post-treatment questionnaire had higher pre-treatment DLQI scores on average.

Conclusion: Treatment of primary axillary HH with BTX resulted in a substantial and clinically relevant improvement in patients’ quality of life. The effect was consistent across all subgroups examined, and no significant differences between groups were identified, strengthening the rationale for a broad treatment indication. The findings support BTX as an important treatment option in specialist healthcare, and suggest that follow-up should be strengthened and that the current access threshold (DLQI ≥ 10) should be reconsidered.