Foreldelse ved utsatt forfall

Abstract

Avhandlingen tar for seg hvilken innvirkning avtaler om utsatt forfallstidspunkt har på en foreldelsesfrist som allerede har begynt å løpe. Utgangspunktet er, noe forenklet, at foreldelsesfristen begynner å løpe når fordringen har forfalt og fordringshaveren kan kreve oppfyllelse, jf. fl. § 3 nr. 1. Spørsmålet som deretter aktualiseres er hvilken innvirkning det vil ha at partene etter forfallstidspunktet og påfølgende friststart, avtaler et nytt forfallstidspunkt. Vil det føre til en tilsvarende utskytelse av foreldelsesfristens utgangspunkt, eller vil fristen fremdeles beregnes basert på det opprinnelige starttidspunktet?

En sentral del av problemstillingen er hvilke vilkår som gjelder for at en avtale om utsatt forfallstidspunkt skal kunne påvirke foreldelsesfristens utgangspunkt. Spørsmålet er i den forbindelse om avtalen om utsatt forfallstidspunkt alene har en innvirkning på fristen eller om det også må foreligge en fristavbrytende erkjennelse etter fl. § 14.

The thesis deals with the impact of agreements on deferred due date on a limitation period that has already begun to run. The starting point is, somewhat simplified, that the limitation period begins to run when the claim has fallen due and the claimant can demand performance, cf. fl. § 3 no. 1. The question that is then raised is what impact it will have if the parties, after the due date and subsequent start of the limitation period, agree on a new due date. Will this lead to a corresponding postponement of the starting point of the limitation period, or will the period still be calculated based on the original starting point?

A central part of the issue is what conditions apply for an agreement on deferred due date to be able to affect the starting point of the limitation period. The question in this connection is whether the agreement on deferred due date alone has an impact on the period or whether there must also be a recognition that interrupts the period according to fl. § 14.