Kan immunmodulerende terapi være en mulig behandling for hjertesvikt?

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn og formål: Hjertesvikt er en kronisk, uhelbredbar tilstand som rammer ca 6 % av nordmenn over 65 år. Mange pasienter opplever forverring av tilstanden og hyppige sykehusinnleggelser til tross for behandlingen som er tilgjengelig i dag. Litteraturen påpeker at inflammasjon spiller en sentral rolle i patofysiologien ved hjertesvikt, hvor proinflammatoriske cytokiner som TNF-α og IL-1β bidrar til myokardskade og nedsatt hjertefunksjon. Dette har ført til økt interesse for immunmodulerende terapi som en mulig behandlingsstrategi. Formålet med denne litteraturoppsummeringen er dermed å undersøke effekten av immunmodulerende legemidler som mulig behandling ved hjertesvikt.

Materiale og metode: Det ble gjennomført et systematisk datasøk i databasene PubMed og MEDLINE, basert på relevante nøkkelord. Artiklene som ble identifisert i søket ble gjennomgått og screenet etter bestemte inklusjons- og eksklusjonskriterier, først via tittel og abstrakt, deretter gjennom full tekst. Kvaliteten på studiene ble evaluert etter GRADE-kriteriene. Resultatene fra de selekterte artiklene ble deretter presentert og diskutert.

Resultater: Søket i begge databasene identifiserte totalt 547 artikler, som ble screenet etter inklusjons- og eksklusjonskriteriene. Totalt ble 539 artikler ekskludert, og 8 artikler inkludert, i tillegg til én artikkel fra ekstern kilde grunnet høy relevans. Resultatene fra de inkluderte studiene varierte betydelig. Hver artikkel tok for seg en bestemt type immunmodulerende legemiddel: Pentoksifyllin (2 artikler), Infliksimab, thalidomid, Canakinumab, IMT, IVIG, Thymopentin og Etanercept. Studiene som brukte Pentoksifyllin, Canakinumab, IVIG og Thymopentin viste signifikant forbedring i LVEF, funksjonsklasse, peak VO₂, 6-minutters gangtest, eller flere av dem i intervensjonsgruppen, mens studiene med thalidomid, Infliksimab, IMT og Etanercept viste ingen signifikante effekter i intervensjonsgruppen. Derimot førte Infliksimab i dosen 10 mg/kg til økt risiko for død eller sykehusinnleggelse. Imidlertid førte thalidomid til midlertidig signifikant forbedring i 6-minutters gangtest, og IMT førte til signifikant reduksjon i død eller sykehusinnleggelse i to subgrupper.

Konklusjon: Ut fra resultatene fra de inkluderte studiene konkluderes det med at immunmodulerende terapi ikke bør brukes rutinemessig ved hjertesvikt. Likevel åpner effekten hos utvalgte pasientgrupper for en mulig persontilpasset behandling. Studiebegrensninger som få deltakere og kort oppfølgingstid nødvendiggjør behovet for større studier på de medikamentene som har vist lovende effekt.