Forfedrekult i møte med kristendommen: En undersøkelse av norrøn forfedrekult og dens utvikling i møte med kristendommen

Abstract

Det finnes en stor mengde historisk forskning på politiske, religiøse og kulturelle aspekter av det førkristne Skandinavia. Derimot er det ett område det ser ut til å mangle en del forskning på, nemlig forfedrekulten i norrøn tid. Den norrøne forfedrekulten havner ofte i skyggen av andre kulturelle og religiøse aspekter, som gudetroen, vikingtokter og handel, innenfor forskningen på norrøn tid. Men denne mangelen på forskning og interesse på området er ikke nødvendigvis fordi forfedrekulten var noe mindre viktig for de som praktiserte den i forhold til andre religiøse aspekter. Tvert imot må den ha hatt stor betydning. Et mulig tegn på forfedrekultens betydning er de skikker og forestillinger som har overlevd fram til vår egen tid, for eksempel i den norske fjøsnissen.

På Østlandet kalles han for Fjøsnissen, Sørlandet for Haugebonden, Vestlandet for Gardvorden og det finnes et mangfold av andre navn for han. Nissens opphav er like ukjent for «Ola Nordmann» som juletreet, sankthansbålet osv. Vi vet ikke hvor skikken kom fra, men vi bedriver den likevel. Ifølge misjonær og religionshistoriker Otto Emil Birkeli (1877 – 1952) er fjøsnissen en arv fra den førkristne forfedrekulten/fedrekulten.[1] Å gi grøt til nissen på julaften er, ifølge han, et direkte spor etter ofring til forfedrene. Om det stemmer at fjøsnissetradisjonen er et ekko fra den norrøne forfedrekulten, og vi ennå ser tegn etter den i den norske kulturen den dag i dag, synes jeg det er et tema det er verdt å dykke dypere inn i.

Forfedrekult er til syvende og sist dyrking og/eller ofring til avdøde slektninger, noe vi ennå kan finne i vår tid i andre deler av verden. Forfedrekulten blir blant annet praktisert i nåtid i Kina, Madagaskar, India, Korea, Vietnam og en rekke andre land.