Mennesket og virkelighet i dikt

Abstract

Denne oppgaven er en utforsking av spenningen mellom prosa og poesi i Gulliksens diktsamling. Metoden for oppgaven er litterær analyse og nærlesing. Jeg har valgt å analysere ett dikt, og etterfølgende noen motiver og trekk som repeteres gjennom tekstsamlingen. Analysen vil ha en form- og sjangerteoretisk tilnærming der jeg hovedsakelig bruker teorier om form fra Atle Kittang og litterære register fra Marit Grøtta. Lesningen vil ha to fokus: et blikk på det som former tekstene og griper leseren, og et blikk på det som omformer og gjør det vanskelig å plassere tekstene i en bestemt sjanger.

Diktsamlingen viser seg å strekke seg ut fra tradisjonell poesi og nærme seg mer en prosaisk form. Diktene har en formdialektikk som skifter mellom å ekspandere og komprimere øyeblikket uten særlig feste i tid- og stedskontekst. Det er tanken som er diktets «sted», og målet med Gulliksens diktning er å invitere til refleksjon rundt individets plass i omverdenen. Denne refleksjonen driver diktjeget med seg selv (gjennom ulike pronomener, synsvinkler og blikk) og han inviterer leseren til å gjøre det samme. Gjennom et lyrisk jeg stilles det store og høytflygende filosofiske spørsmål. Spørsmålene minner om metafysikken som handler om det som er viktig, men som ikke kan bevises, som for eksempel «hva er tid?», «hva er Gud?» og «hva er et menneske?». Spørringen og tenkningen trekkes videre til mennesket og eksistensen. Diktet mestrer å invitere leseren tett inn på problematikken og tematikken i diktene, fordi det griper tett inn på hens kontekst og virkelighet.

Gjennom analysen viser jeg at diktsamlingen kan bidra til å problematisere sjangerbegrepet (som tydelig avgrensede litterære kategorier). Når dikt strekker seg ut av sin tradisjonelle form, gjør det lesningen utfordrende. Jeg har sett at Kittangs formbegrep utfordrer den tradisjonelle diktlesningen ved å studere både det som former diktet, men og det som skrider ut av diktformen. Marit Grøtta hevder videre at litterære konvensjoner inspirert fra de tre hovedsjangrene (epikk, dramatikk og poetikk), kan spille sammen i én og samme tekst. Hennes begreper litterære register har bidratt til analysearbeidet og åpnet for større meningsforståelse om formen i diktene.

This assignment is an exploration of the tension between prose and poetry in Gulliksen’s poetry collection. The method used is literary analysis and close reading. I have chosen to analyse one poem, followed by an examination of certain motifs and features that are repeated throughout the collection. The analysis adopts a formal and genre-theoretical approach, primarily drawing on theories of form by Atle Kittang and literary registers as defined by Marit Grøtta. The reading focuses on two aspects: one, an examination of what shapes the texts and engages the reader, and two, a look at what transforms the texts and makes it difficult to categorise them within a specific genre.

The collection indicates a movement away from traditional poetry towards a more prosaic form. The poems exhibit a dialectic shifting between expanding and compressing the moment, without a certain anchoring in time and place. The thought becomes the poem’s “location”, and Gulliksen’s poetry aims at inviting reflection regarding the individual’s place in the world. This reflection is carried out by the poetic subject itself (through various pronouns, perspectives and viewpoints), and the reader is invited to do the same. Through a lyrical “I”, the poems raise grand and lofty philosophical questions. These questions are reminiscent of metaphysical inquiry — addressing what is important but cannot be proven, such as “what is time?”, “what is God?”, and “what is a human being?”. This inquiry and reflection are extended to human existence itself. The poem succeeds in drawing the reader closely into its concerns and themes, as it resonates with their context and reality.

Through the analysis, I demonstrate that the poetry collection contributes to problematising the concept of genre (as clearly delineated literary categories). When poetry stretches beyond its traditional form, it makes reading more challenging. I have observed that Kittang’s concept of form challenges the conventional reading of poetry, by examining not only what shapes the poem, but also what departs from the poetic form. Furthermore, Marit Grøtta argues that literary conventions inspired by the three main genres (epic, drama, and poetry) can interact within a single text. Her concept of literary registers has been instrumental in the analysis and has enabled a deeper understanding of form in the poems.