Abstract
Oppgaven redegjør for plikten til å sikre universell utforming i norsk rett ut fra et diskrimineringsperspektiv. Det tas særlig utgangspunkt i diskriminierings- og tilgjengelighetsloven § 9 - hovedbestemmelsen om plikten til å sikre universell utforming. Det ses imidlertid også hen til internasjonale rettskilder og forholdet til andre tilretteleggingsregler i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Hovedfokus i oppgaven er å utrede hvor langt plikten til å sikre universell utforming går, herunder hva den er og adgangen til å gjøre unntak fra den. Det redegjøres dessuten for håndhevelsen av § 9. Til slutt foretas det en vurdering av om plikten til å sikre universell utforming er et effektivt virkemiddel for å bekjempe diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.