"Og hun bluedes ikke" : en analyse av Knut Hamsuns Edvarda Mack

Abstract

Edvarda Mack opptrer i to av Knut Hamsuns romaner, henholdsvis Pan (1894) og Rosa (1908). Hamsun velger altså å hente inn igjen denne karakteren etter 14 år. Hvorfor gjør han det? Når Edvarda kommer tilbake til Sirilund har hun blitt enke. Vi får vite at hennes finske baron har skutt seg. Med seg har hun også to barn. Hun er altså en annen enn den unge, forelskede Edvarda vi blei kjent med i Pan, men hun har ikke glemt sin sommer med Glahn. Gjennom lange monologer får hun fortelle om forholdet Glahn skildrer i Pan. Dette gir oss en unik mulighet til å gå i dialog med Pan, noe som videre kan gi innsikt i både Edvarda og Glahn, slik de opptrer i denne romanen. I tillegg får vi vite mye om hvordan den eldre Edvarda er. Den moralske og redelige Parelius, som er fortelleren i Rosa, beskriver de tingene han opplever på Sirilund, og svært mye av handlinga i romanen er det Edvarda som står for. Hun trosser sin far, hun bryr seg ikke om konvensjoner, hun har sex i skogen, hun legger seg etter en gift mann, men ingenting gjør henne lykkelig. Mange har oppfattet Edvardas adferd i Rosa som vilkårlig og uten system. Jeg har imidlertid valgt å bruke et nytt perspektiv i min karakteranalyse av Edvarda, nemlig et evolusjonspsykologisk perspektiv. Gjennom en litterær darwinistisk analyse, viser jeg at Edvardas adferd ikke er så vilkårlig som det kan se ut til. Svært mye av det hun foretar seg, kan knyttes til evolusjonære teorier. Edvarda er en svært spennende karakter. Tematisk er hun i slekt med mange av Hamsuns andre skikkelser. Edvarda er en sterk og fri kvinne. Hun kan ikke være en representant for Hamsuns påståtte reaksjonære kvinnesyn.