Brytninger mellom lokal og akademisk kulturminnekunnskap. En analyse av fortidsforestillinger i Nord-Troms og Lofoten

Abstract

Undersøkelsens geografiske ramme er Lofotkommunene Vestvågøy og Vågan samt Nord-Troms kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen. Kildemateriale fra disse områdene, lokalhistoriske og vitenskapelige artikler og bøker, lovverk og arkivmateriale, kulturstier samt museer er gjort til gjenstand for analyse. I tillegg ble det foretatt en serie med dybdeintervjuer.

Undersøkelsen avdekket at arkeologifaget var åpent for både amatører og lokale forestillinger i sin eldste fase. I løpet av 1970-tallet startet imidlertid en prosess som fikk de lokale og akademiske forhistoriene til å skille vei. En kulturreising i kjølvannet av EF-debatten gjorde at historielag ble dannet og årbøker gitt ut. I løpet av 1990-tallet ble også en rekke lokale kulturstier og private museer skapt. Det fremtredende elementet i de lokale historiene er at de er selvopplevde og nær i tid. Historiene er også preget av å fremstå som øyenvitneskildringer og har andre verdenskrig, skog- og gruvedrift som hovedtema.

Over tid, og særlig fra 1970-tallet av, ble stadig flere arkeologer utdannet og den vitenskapelige skrivemåten mer rendyrket. Denne utviklingen har også påvirket kulturminnelovverket og forvaltningen av dette. Gjennom tillitsmannsordningen til landsdelsmuseet var enkelte personer uten fagutdanning en integrert del av forvaltningen. Ordningen ble imidlertid avskaffet, og fylkeskommunene overtok deler av ansvaret for kulturminneloven i 1990. Personer uten fagutdanning er imidlertid ikke uten innflytelse på forvaltningen siden politiske rammeverk har praktiske konsekvenser for lovverket og utøvelse av vern. Denne utviklingen kombinert med et voksende byråkrati og manglende ressurser har imidlertid gjort at forskning og forvaltning har økt avstanden til samfunnet rundt.