Hva nå, fylkeskommune? En translasjonsteoretisk analyse av regionreformen

Abstract

Temaet for avhandlingen er transformasjonen av det folkevalgte mellomnivået (fylkeskommunene). Det folkevalgte mellomnivået var etter årtusenskiftet i en brytningstid. På fylkesordførerlandsmøtet i 2004 vedtok fylkesordførerene enstemmig at det folkevalgte mellomnivået var modent for reform. Fylkeskommunene skulle omdannes til store regioner. Problemstillingene som søkes belyst er: 1. Hva som kjennetegner regionsideene som sirkulerte på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet? 2. Hvordan ble ideen om nye store regioner tatt ned og forsøkt materialisert? Problemstillingene diskuteres i lys av et translasjonsteoretisk perspektiv. Studien viser at ideen om store regioner tok form utover 1990-tallet og vokste seg sterk etter årtusenskiftet. Grunnen til det var sannsynligvis todelt: For det første var ideen om store regioner sterk i Europa. For det andre var mellomnivået i en «legitimitetskrise». I Norge ble ideen om store regioner forsøkt materialisert gjennom regionreformen (st.meld.nr.12. 2006-2007). Materialiseringsprosessen endte med en såkalt forsterket fylkeskommune. Det er flere grunner til at regionsideen ikke ble implementert: For det første var ikke fylkeskommunene enige med seg selv. Ulike ideer hadde ulik forankring blant fylkeskommuneaktørene.For det andre var statlige etater i mot. Fylkesmannsembetet, direktorart og departementer var motstandere av en nytt sterkt folkevalgt mellomnivå. For det tredje var partiene splittet. Det var ingen partipolitisk konsensus om hvordan det folkevalgte mellomnivået burde inrettes. Heller ikke innad i partiene.For det fjerde var regjeringen splittet. Selv regjeringen, som ledet reformen, var uenige om hva de egentlig ville med reformen.Initiativet var tuftet på «skinnenighet». Ideen om store regioner var sterk fordi den genererte positive assosiasjoner. Men den var vanskelig å materialisere i praksis.