Sikkerhetskultur i Forsvaret: En idé på reise

Abstract

Oppgaven studerer organisasjonsteori og sikkerhetskultur, med utgangspunkt i hvordan sikkerhetskulturen i Forsvaret har utviklet seg, forstått som en ide på reise. Organisasjonsideer vil ofte oppleves å reise mellom ulike organisasjoner. Visse ideer får varig effekt og institusjonaliseres, mens andre forsvinner ut igjen og bærer mer preg av å være forbigående moter. Sikkerhetskultur er et aktuelt tema med nære forbindelser til organisasjonskultur. Oppgaven fokuserer primært på utviklingen i Hæren i perioden 1986 og frem til i dag. Det empiriske materialet antyder at Vassdalen-ulykken i 1986 samt en periode med flere dødsulykker på begynnelsen av 2000-tallet utgjorde et institusjonelt press som motiverte for å føre inn en ide om sikkerhetskultur i Forsvaret. En omfattende gjennomgang av lederskap og organisasjonsformer i Forsvaret førte til en dreining mot oppdragsbasert ledelse. Det ser ut som om denne ledelsesformen har bidratt til å berede grunnen for at sikkerhetskultur ble tatt inn i Forsvaret. Translasjonsteoretiske perspektiver peker på flere utfordringer knyttet til å skape nødvendig oppmerksomhet rundt ideen om sikkerhetskultur, og vektlegger aktørenes rolle knyttet til å gi ideen mening i en lokal kontekst. I de senere årene har sikkerhetsarbeidet fått økt fokus. Forsvaret innførte i perioden 2011-2013 et nytt sikkerhetsstyringssystem, som også formaliserer et krav om sikkerhetskultur til underavdelingene. Funnene tyder på at sikkerhetskultur er institusjonalisert. Oppgaven åpner for en forsiktig kritikk mot deler av det teoretiske rammeverket oppgaven er basert på, da det rettes manglende oppmerksomhet mot aktørenes rolle i translasjonsarbeidet.