"Den største gaven jeg kan gi mine elever, er at jeg ser, hører og forstår dem". Lærerens rolleforståelse av krisehåndtering innenfor en pedagogisk kontekst

Abstract

Denne avhandlingen omhandler pedagogers arbeid med kriserammede elever. På skolen oppholder det seg til en hver tid elever som har opplevd kriser i livet. De dramatiske hendelsene kan skape negative reaksjoner hos eleven, noe som endrer elevens læringsforutsetninger ved at elevens kapasitet til å lære reduseres. Slike pedagogiske konsekvenser må lærerne forholde seg til og legge opp undervisningen etter. Studien søker å belyse følgende problemstilling med tilhørende forskerspørsmål: Hvordan opplever læreren sin rolle i arbeid med elever som har opplevd kriser? • Hvilke pedagogiske tiltak benytter lærerne seg av? • Hvilke dilemmaer opplever de i sitt arbeid med kriserammede elever? Målet med denne studien har vært å belyse hvilke tanker og refleksjoner lærere har om eget arbeid med elever som har opplevd vanskelige hendelser i livet, for eksempel dødsfall eller sykdom blant familiemedlemmer eller venner, eller barn utsatt for alvorlige ulykker og overgrep. Metoden jeg har valgt å benytte i denne studien er det kvalitative intervjuet. Åtte pedagoger fra tre ulike skoler er intervjuet. De har villig fortalt og delt med meg sine opplevelser og tanker rundt sitt arbeid med kriserammede elever. Som konklusjon på min problemstilling vil jeg trekke frem fem hovedpunkter som jeg mener gir et helhetlig bilde av mine funn i denne studien. 1. Lærerne ønsket mer innsikt i vitenskapelig kunnskap og kompetanse rundt tema barn og kriser, slik at de bedre kunne gi omsorg og tilrettelegge for læring. 2. Lærerne mente de gjorde en god jobb i sitt arbeid. I mangel av vitenskapelig kunnskap om krisehåndtering brukte de erfaringer, intuisjon og medmenneskelighet i dette arbeidet. Lærerne trekker frem at de også benyttet sin kunnskap om elevens utvikling og hans forståelse av verden i krisearbeidet. Slik kunnskap er noe de har lest mye om i lærerutdanningen. Dette viser at informantene i større grad en hva de selv mener, tar i bruk formell lærerkompetanse i krisehåndteringen. 3. Ulike dilemmaer var med på å skape frykt og usikkerhet rundt arbeidet med de kriserammede elevene. De sentrale dilemmaene er: frykt for å påføre den kriserammede eleven unødig bekymring og smerte. Frykt for ikke å gjøre en god nok jobb i krisehåndteringen, usikkerhet rundt effekten av å gjøre skolen til et” fristed” for å beskytte eleven, usikkerhet på innhold og fremgangsmåte i samtaler med eleven og foreldre og usikkerhet rundt egen kompetanse. 4. Avklaring av lærerrollen og lærerens rolle i krisesituasjoner var ønskelig. 5. Lærerne mener de bør og skal være en del av krisehåndteringsarbeidet med elever som opplever kriser. De åtte informantene i denne studien er entydige i sin vurdering i at lærere må og bør støtte elever utsatt for kriser. De viser at pedagogers krisehåndtering handler om å legge tilrette for trygghet og læring, gjennom å forene omsorgslæreren og kunnskapslæreren. På bakgrunn av informantenes opplevelser rundt sitt arbeid med kriserammede elever, vurderer jeg at informantene i stor grad utførte et pedagogisk arbeid som både trygger eleven og legger tilrette for læring. Arbeidet er imidlertid preget av stor grad av usikkerhet og redsel for å gjøre feil og vondt verre. Arbeidet er videre preget av lite og svært varierende støtte fra skoleledelsen, kollegier og fra eksterne samarbeidspartnere som PPT og BUP. Funnene fra denne studien indikerer et behov for bedre rolleavklaring for arbeid med elever i krise, og at lærerne får en bedre forståelse av hva dette arbeidet bør inneholde.