Hvordan kvalitetssikre studentpraksis i den tredje verden?

Abstract

Det er en økende trend innen vestlige sykepleierutdanninger å ha praksis i tredje verden land. Nesten halvparten av norske sykepleieutdanninger arrangerer praksis i et afrikansk land. Dette paperet tar opp spørsmål knyttet til studentpraksis i tredje verden: 1. Hva er læringsutbyttet? 2. Hvordan kan gjensidig utbytte sikres? 3. Hvilke faktorer er sentrale for å sikre læringsutbyttet? Dette blir drøftet på bakgrunn av forskningslitteratur og forfatterens erfaringer med å etablere opplegg for praksis i tredje verden land. Konklusjon: Sykepleiestudenter har utbytte av klinisk praksis i tredje verden. Læringsutbyttet er koblet til sentrale dimensjoner i sykepleiekompetansen. Gjensidighet som både et viktig mål og et middel for å sikre kvalitet, avhenger av utformingen og innholdet i opplegget. Lange kliniske praksisopphold legger til rette for kulturelt dypdykk som er den mest betydningsfulle faktoren for læring. Andre betydningsfulle faktorer er utvelgelse av studenter, forberedelseskurs, veiledning og program for oppfølging etter hjemkomst. Grundig planlagt praksislegger til rette for et gjensidig læringsmiljø, reduserer etnosentrisitet og fremmer gjensidig kunnskap og forståelse