General Practitioners’ Decisions to Refer Patients to Secondary Care – Referral Rates, Reasons for Referral and Expected Medical Benefit of the Referrals

Abstract

Summary Background The referral rates of general practitioners (GPs) are an important determinant of secondary care utilisation. The considerable variation in these rates between GPs cannot be explained by patient morbidity alone. Other factors, like health care organisation, GP characteristics and patient preference play an important role, but the extent of their mutual contributions is not known. Aims and methods In this thesis we aimed to study GPs’ decisions to refer patients to secondary care (consultations and hospital admissions) and/or radiological examination. In a survey with a cross-sectional design, a random sample of GPs in Northern Norway completed electronic questionnaires after each consultation in a consecutive manner. We estimated and explored GPs’ referral rates, reasons for referral, and GPs’ expected medical benefit of referrals. Results 13.7% of 4350 consultations resulted in referral to secondary care and 4.2% to radiological examination, with a striking range among the GPs. Female GPs referred more frequently than male GPs. Furthermore, their referrals were more often substantiated by the reason ‘to reassure the patient’ and ‘perceived deficient medical knowledge’, but less often by ‘perceived easy accessibility of specialists’. The higher the referral rates, the more frequently the GPs referred to avoid overlooking anything. The GPs expected one-quarter of their referrals to secondary care to yield little or no medical benefit, and this was reported more often in referrals from GPs with high referral rates, referrals to private secondary care, and when the patient introduced the issue of referral. Conclusion The results from the present study indicate a 50% increase in GPs’ referral rates to secondary care over the last 20 years, and that GPs expected little or no medical benefit from a substantial proportion of their referrals. Parts of the variation in referral rates reflected how GPs handled professional uncertainty and patient preference.

Sammendrag Bakgrunn Fastlegenes henvisningsrater bidrar i vesentlig grad til forbruket av spesialisthelsetjenester. Den betydelige variasjonen i ratene mellom fastlegene kan ikke forklares av pasientenes sykelighet alene. Andre forhold, som organisering av helsetjenesten, karakteristika ved fastlegene og pasientenes ønsker er viktige, men vi vet ikke hvor mye deres felles bidrag er. Målsetting og metode I denne avhandlingen har vi hatt som mål å studere fastlegers beslutning om å henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten (konsultasjoner og innleggelser) og/eller til radiologiske undersøkelser. I en studie med tverrsnitt-design har et tilfeldig utvalg av fastleger i Nord-Norge fortløpende besvart elektroniske spørreskjema etter hver konsultasjon. Dette resulterte i kartlegging og utforsking av fastlegenes henvisningsrater, begrunnelser for å henvise og fastlegenes vurdering av antatt medisinsk nytte av henvisningene. Resultater 13.7 % av 4350 konsultasjoner resulterte i henvisning til spesialisthelsetjenesten og 4.2 % til radiologiske undersøkelser, med en markant spredning mellom legene. Kvinnelige fastleger henviste hyppigere enn mannlige leger. Henvisninger fra kvinnelige fastleger var oftere begrunnet i å ville berolige pasientene og at de hadde mangelfulle medisinske kunnskaper, men sjeldnere fordi de antok av spesialisthelsetjenesten var lett tilgjengelig. Med stigende henvisningsrater ble henvisningene i større grad begrunnet med å unngå å overse noe. Fastlegene antok at en firedel av henvisningene til spesialisthelsetjenesten ville resultere i liten eller ingen medisinsk nytte for pasientene. Forventet liten eller ingen medisinsk nytte ble hyppigere rapportert i henvisninger fra fastleger med høye henvisningsrater, i henvisninger til privat spesialisthelsetjeneste og når pasientene først luftet spørsmålet om henvisning. Konklusjon Resultatene fra denne studien indikerer en økning i fastlegenes henvisningsrate til spesialisthelsetjenesten på 50 % de siste 20 år, og fastlegene forventet liten eller ingen medisinske nytte av en betydelig del av henvisningene. Deler av variasjonen i henvisningsrater gjenspeilet fastlegenes evne til å handtere profesjonell usikkerhet og pasientenes ønske om henvisning.