Hva gjøres i jazzhørelæreundervisning? En diskursanalyse av undervisningspraksiser i jazzhørelære

Abstract

Denne oppgaven er en studie av hva som gjøres i jazzhørelæreundervisning, og hvordan innholdet og metodene i undervisningen blir begrunnet. Det er tatt utgangspunkt i et sosialkonstruktivistisk teorigrunnlag, som sier at viten blir konstruert i et samspill mellom samfunnet og enkeltindivider. Det empiriske materialet er basert på intervjuer med tre jazzhørelærepedagoger fra høyere musikkutdanning, og en metodeanalyse av den danske hørelæreboken De to rum og undervisningspraksisen til Lennie Tristano. For å få øye på, og organisere meningen som kommer frem i denne empirien benyttes diskursanalyse som forskningsmetode, og med utgangspunkt i Norman Fairclough sin tilnærming til diskursanalyse, analyseres diskurser med fokus på tre dimensjoner: tekst, diskursiv praksis og sosial praksis. I oppgaven er tekstene representert ved transkripsjonene av intervjuene med tre informanter, samt bøkene De to rum og Lennie Tristano – his life in music. Diskursiv praksis er representert ved svarene omkring hva som gjøres i undervisningen, og hvordan innholdet og metodene blir begrunnet, og denne dimensjonen Sosial praksis kan forstås som den bredeste dimensjonen som det er relevant å analysere i forhold til, og er i denne oppgaven representert ved feltet innenfor musikkpedagogikk. Ved å blant annet benytte disse dimensjonene som verktøy i diskursanalysen, avdekkes måtene jazzhørelæreundervisning konstitueres på.