| dc.description.abstract | Tre informanter, alle minoritetsspråklige elever i videregående skole, har bidratt til å belyse problemstillingen ”Hva oppfatter minoritetsspråklige elever på videregående skole som viktige faktorer for god norskopplæring?” Deres informasjon representerer grunnlaget for masteroppgavens forskningsfunn. Forskningsfunnene blir hovedsakelig drøftet og sett i lys av forskning og teori om tilpasset opplæring, norskopplæring for minoritetsspråklige elever, kommunikasjon, kulturforståelse og inkludering. Jeg har forholdt meg til Opplæringsloven, offentlige og styrende dokumenter som Læreplanverket for Kunnskapsløftet (LK 06), utvalgte stortingsmeldinger og informasjon fra Utdanningsdirektoratet.
Sentrale funn i undersøkelsen er at elevene lærer norsk best i kommunikasjon med andre, det kan være lærer, medelever og venner. De lærer best ved at språkopplæringen ledsages av praktiske aktiviteter, slik at det både er muligheter for å kommunisere og handle. Det å ha mulighet til å påvirke egen undervisning oppleves mer motiverende, men det er ulik praksis hos forskjellige lærere. Gode relasjoner mellom lærer og elev er også viktig for elevene i norskopplæringen.. Studien viser at ingen av elevene får opplæring i morsmål i skolen, men en av elevene opplevde å ha nytte av å snakke om ord, begreper og det norske samfunnet på morsmålet hjemme med familien. Det er vanskelig å lære teori og nye begreper, spesielt matematikk, på et språk de ikke kan ordentlig. Undersøkelsen viser at elevene oppfatter å bli akseptert for at de har en annen kultur, og oppfatter at læreren er interessert i å hjelpe dem gjennom å kommunisere og tilpasse undervisningen på ulike måter. Det er likevel begrenset hva lærerne har av kunnskap om inkludering. Undersøkelsen kan tyde på at elevenes ressurser ikke inkluderes i særlig grad i undervisningen. Elevene uttrykker at de vil lære seg norsk fordi de føler forventninger om å delta i samfunnet, for å kunne få seg utdanning og jobb. | en_US |
English
norsk