Kappfiske - problem eller løsning?

Abstract

Landingene av torsk i Norge er sterkt sesongvarierte. Fangstene i første halvår i årene 1983- 84 utgjorde om lag 85 % av årets totalfangst. I 1986-88 var andelen sunket til om lag 70 %, mens den steg til 80 % i 1999-2000 og til 90 % i 2001-02. Dette landingsmønsteret for kystflåtens fangster av torskefisk er et resultat av en rekke faktorer; fiskens tilgjengelighet, kvalitet, pris, flåtestruktur, reguleringsregime og lønnsomhet i alternative fiskeri. Rapporten undersøker særlig hvordan pris og reguleringsregime påvirker sesongprofilen i landingene og lønnsomheten. Fra slutten av 1980-årene til i dag er reguleringsregimet endret fra fritt fiske via konkurransekvote til fartøykvoter og samlekvoter. I prøveåret 2001 hadde samlekvotebåtene noe jevnere leveringsmønster i sesongen enn andre båter. I de to påfølgende årene fisket imidlertid fartøy med samlekvote en større andel av sin torskekvote i første halvdel av året enn hva de gjorde i 2001. Gruppen av fartøy mellom 15 og 21 meter med rettigheter kun i Gruppe I fisket i 2001 og 2002 jevnere i første kvartal enn det fartøy med tilleggsrettigheter i pelagiske fiskeri gjorde. Fartøyene med pelagiske rettigheter fisket mer intensivt og landet en større andel av årsfangsten på kortere tid. I tillegg landet førstnevnte gruppe en større andel i fjerde kvartal enn gruppen med pelagiske rettigheter. For gruppen av fartøy mellom 21 og 28 m finner vi det samme mønsteret i 2001, mens forskjellene er små i 2002. I Nordland og Troms er torskeprisen høyest i toppsesongen, noe som gir fartøyene et sterkt insentiv til å fiske i denne perioden. Dette prisbildet har sannsynligvis sammenheng med næringsstrukturen i fylkene, størrelsen på fisken og andre kvalitetsparametre. I Finnmark er prisen relativt høy ved inngangen til sesongen, men faller gjennom sesongen. Medvirkende årsaker er trolig kvalitetsproblemene forbundet med store landinger av loddetorsk av relativt liten størrelse. Prisnedgangen indikerer overskuddstilbud og dermed en negativ effekt for fiskerne av sesongfisket. At dette fisket opprettholdes har sammenheng med kostnadsreduksjonen store fangster medfører, både i form av effektivitetsgevinst og mulighet for deltagelse i andre fiskeri. Fartøy mellom 21-28 m med rettigheter kun i Gruppe I oppnår vanligvis høyere priser for torsk, hyse og sei enn fartøy med andre rettigheter i tillegg. Dette er særlig markert for sei. Fartøy med flere rettigheter har større bruk av snurrevad og mindre andel av fangsten som skrei - begge forhold virker negativt på torskeprisen. For sei skyldes pristapet at den i stor grad fanges med snurpenot. For fartøy mellom 21 og 28 m med pelagiske rettigheter har lønnsomheten1 bedret seg eller vært stabil mellom 1999 og 2003, mens fartøyene med rettigheter bare i Gruppe I har hatt en betydelig forverring av lønnsomheten. Særlig fartøyene med såkalte Spesialtillatelse uten ringnotkonsesjon (SUK) har sett vesentlig økt lønnsomhet. Datakildene som er benyttet er Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser for fiskefartøy, Norges Råfisklags database over sluttsedler og Fiskeridirektoratets rettighetsregister.