dc.description.abstract | I denne thesis følger vi Immanuel Kants, 1724 – 1804, konstruktive utvikling av konseptet det høyeste gode, Höchstes Gut, i form av transcendent teoretisk idé og videre i kraft av immanent praktisk ideal, innen en total etikk og religionsfilosofi. I besvarelsen foretas en kritisk refleksjon over flere av Kants verk, i hovedsak de tre Critiques og Religionsskriftet, samt hans siste verk Opus Postumum. I akademisk forskning relateres konseptet det høyeste gode, summum bonum, til Kants kritiske prosjekt, der en ny metafysikk og transcendental idealisme fremtrer, der konseptet i seg selv speiler en retning av relativ immanens. I dette opprettholdes individets fornuftstro, Vernunftsglaube, og trosbevissthet, Glaubensgewissheit innen religionsfilosofi og moralfilosofi. I form av idé og ideal har fenomenet røtter fra tidligere filosofi- og idéhistorie, der det høyeste gode, i tro på det transcendent overskridende gudommelig gode, manifesteres i det autonome fornuftsindivid i form av det menneskelige iboende immanent gode; agathos. I dette leser vi sammenfall mellom det transcendent overskridende og det immanent iboende, der det fornuftstroende individ fremtrer med fornyet styrke i samsvar med konseptet det høyeste gode som realiserbart objekt i relativ immanent form. I denne vending, fra transcendent til immanent kontekst, videreformidler Kant konseptets sammenbindende kraft med universell gyldighet, der morallovens relevans og menneskets autonomi ivaretas. I Kants etikk og religionsfilosofiske refleksjoner innenfor praktisk moralteologi, theologia practica, står det rasjonelle fonuftstroende individets immanente moraltro, theismus moralis, således i fokus. Konseptet det høyeste gode finner eksistensielt utgangspunkt i Kants etikk og religionsfilosofiske teori, theoria, og virker således retningsgivende innenfor fornuftsindividets religiøse og moralske praksis, praxis. | en_US |