Politikk og administrasjon på lokalt nivå – den lokale administrasjonens politiske makt. En studie av lokalpolitikere og kommunale administrative ledere i 30 Sørlandskommuner.

Abstract

At det offentlige byråkratiet har stor makt, er det få som stiller spørsmålstegn ved i dag. Men hvordan bruker byråkratiet – eller administrasjonen - sin makt? Brukes makten til å hjelpe politikere til å utforme og iverksette sin politikk? Eller brukes makten til å motarbeide politikere for å fremme sin egen agenda?

Dette er spørsmål som Dag Ingvar Jacobsen tar opp i sin avhandling – ”Politikk og administrasjon på lokalt nivå – den lokale administrasjonens politiske makt” - for dr. philos. graden ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Avhandlingen forsvares i Kristiansand den 25. mai.

For å belyse de spørsmålene som ble stilt innledningsvis, har Jacobsen studert kommunepolitikere og fast ansatte kommunebyråkrater (ledere) i samtlige kommuner i de to fylkene Aust- og Vest-Agder i perioden 2000 til 2003. Avhandlingen tilnærmer seg hovedproblemstillingen – kommunebyråkratiets politiske makt – fra flere ulike vinkler.

For å kartlegge hvor mektig kommunebyråkratiet er i forhold til andre aktører i lokalsamfunnet ble både politikere og byråkrater bedt om å rangere dem de mente var mektigst. I denne rangeringen kom lokalpolitikere, lokale byråkrater og statlig nivå ut som omtrent like mektige. Betydningen til media og til internasjonale organer ble bedømt som liten, men det er store forskjeller mellom små og store kommuner. Jo større kommune, desto mer makt får media og internasjonale organer.

Men hva som kjennetegner relasjonen mellom politikere og byråkrater? Konflikt eller samarbeid? I all hovedsak er forholdet mellom de to gruppene preget av harmoni og samarbeid, og ikke minst har politikerne generelt sett svært stor tillit til at byråkratiet opptrer å tråd med de signaler og ønsker som politikerne sender ut. Byråkratene oppfattes som lojale, og det er svært lite variasjon i denne tilliten mellom medlemmer av ulike politiske partier.

Dette betyr ikke at byråkratene opptrer som ”politiske nikkedokker”. I diskusjonen fram til politiske vedtak fattes fremstår byråkratene som en gruppe som holder den faglige friheten høyt. De sier hva de mener er faglig best, uansett hvor lite populært dette er blant politikerne, men de er svært forsiktige med å gå ut i media med slike uenigheter. Når politiske vedtak er fattet, virker det som om byråkratene forsøker å iverksette så lojalt som mulig, selv om de personlig ikke er enige i det politiske vedtaket.

Går vi enda lenger inn i problemstillingen, og stiller spørsmål ved hvor uenige politikere og byråkrater egentlig er, får vi et litt overraskende resultat, nemlig at det er vanskelig å finne noen systematisk uenighet mellom de to gruppene. Heller enn å finne interesseforskjeller mellom politikere og byråkrater, så finner vi ganske store interessevariasjoner internt i politiker- og byråkratgruppene. Spesielt stor er forskjellen mellom medlemmer av ulike politiske partier, noe som er en indikasjon på at partipolitikken også er høyst relevant på lokalt nivå i norsk politikk.