Støttende behandling i psykomotorisk fysioterapi - behov for en avklaring?

Abstract

Hensikten med dette prosjektet var å få økt kjennskap til psykomotoriske fysioterapeuters tanker og erfaringer angående støttende behandling i psykomotorisk fysioterapi. Hovedvekten ligger på generelle aspekter ved støttende behandling, vurderingsgrunnlaget behandlingen er basert på, samt hva slags elementer i behandlingen som gjør den støttende.

Metode: Prosjektet har et kvalitativt design med dybdeintervju av tre psykomotoriske fysioterapeuter med minimum tre års erfaring i psykiatrien. Prosjektet er forankret i en fenomenologisk hermeneutisk vitenskapstradisjon.

Resultater: Hovedfunnene i oppgaven viser uenigheter om hvor skille mellom støttende og inngripende behandling er, og om det i det hele tatt er et skille. Psykomotorisk behandling handler om dosering, hvor støttende behandling av jeg-svake pasienter har en forsiktig og lavdosert tilnærming.

I undersøkelsen er det hovedsakelig pasientens reaksjoner i anamnesen og kroppsundersøkelsen, satt i sammenheng med deres livshistorie og kroppsfunn, som indikerer hva slags behandling pasienten skal ha. Angående indikasjonsområdet har mine informanter likt syn, men deres syn skiller seg noe fra litteraturen. Spesielt med hensyn til om behandlingen er indisert for pasienter som lever i en ustabil livssituasjon. Det virker som at vurderingen om behandling er indisert er en totalvurdering av den enkelte pasienten, og at det hovedsakelig henger sammen med pasientens kognitive evner til å nyttiggjøre seg behandling, samt motivasjon for behandling.

Behandlingen blir individuelt tilpasset pasienten. Selv om informantene beskriver enkelte tiltak som støttende (kroppsavgrensende grep, kroppsbevissthetsøvelser og stabilitetsøvelser) kommer det frem at hvilken effekt tiltaket får henger sammen med pasientens problemområdet og reaksjoner på tiltaket.