Aleneomsorg i likestillingsperspektiv.

Abstract

Oppgaven avdekker konflikt mellom regeljusteringene av ftrl. kap 15 og likestillingsprinsippet samt manglende vektlegging av hensynet til barn. Dette fører til en tilstand hvor det er på grunn av mangler i begrepsapparatet trekkes konklusjoner om at stønadsordningen er overflødig. Aleneomsorgen er et samfunnsforhold hvor kvinner og menn lever ulikt på grunn av at omsorgsbyrden ikke fordelt likt. For at de skal leve like godt også i denne henseende, må virkningene av den ekstra omsorgsbyrden elimineres. Overgangsstønaden fremstår i denne sammenheng som en viss økonomisk kompensasjon. Selv om stønaden ikke alltid sikrer tilstrekkelige midler til livsopphold, er den med på å bidra til kvinnenes økonomiske sikkerhet og deres verdighet gjennom selvstendighet. Nedtrappingen av stønadsordningen, er dermed på kollisjonskurs med både den politiske målsetningen om fattigdomsbekjempelsen og også generelt med det endrede synet på barns behov og omsorg som intensiv og krevende arbeid med stor betydning for utviklingen av det enkelte barn. Gjennom en rettspolitisk drøftelse illustrerer oppgaven det ”særegne” med en enslig forsørgers livssituasjon som skiller seg ut fra situasjonen til både barnets fedre og også folk flest. Når overgangsstønad har en essensiell betydning for levekår til kvinner med svake ressurser og deres barn, argumenteres det i oppgaven at en så radikal politisk justering som innskrenkningen av stønad til barnets første år, - fremstår som en ubalansert politisk handling som strider mot prinsippet om like muligheter for kvinner og menn. På denne bakgrunn vises det til at jussen fremdeles har utfordringer med tilpasninger til nye forhold som er knyttet til forandringer i det grunnleggende verdilandskap og samfunnsutvikling på området for aleneomsorg.