dc.description.abstract | Denne oppgaven prøver ut en norskfaglig og språklig orientert tilnærming til emnene seksualitet og skam. Seksualitet og skam er vanligvis ikke noe man knytter til norskfaget. Målet er da å finne ut hvordan man kan trekke temaene inn og gjøre dem faglig relevante. Skam knyttes her hovedsakelig til vår verbale og nonverbale kommunikasjon, og anerkjennes som beskyttelse av sosiale bånd, altså en sunn skam, men fokuset er på skammen som en destruktiv kraft som skaper indre konflikter i identitetsfølelsen. Skam kan blant annet påføres gjennom språklig seksuell trakassering, noe det er avdekket mange tilfeller av i norsk skole. Flere organisasjoner og fagpersoner argumenterer derfor for at skolen i høyere grad må innlemme seksualitet i undervisningen, da det kan bidra til bedret psykisk helse. I denne oppgaven vil jeg se på hva norskfagets rolle i et slikt tverrfaglig arbeid kan være, og ved å fokusere på språklig diskriminering og inkludering viser jeg hvordan seksualitet og skam er relevant for faget. Det å la elevene kjenne på og kunne språkliggjøre skam, vise empati og oppøve en økt språklig bevissthet har vært overordnede mål i prosjektets feltarbeid. Med vekt på forebyggende og til dels utfordrende øvelser har elevene fått erfare hvordan språkets makt kan påvirke egne og andres selvfølelse, på godt og vondt.
Forskningsspørsmålet lyder: Hvordan kan man drive språklig arbeid med temaer som seksualitet og skam i norskfaget? Teknisk aksjonsforskning i en casestudie er valgt som forskningsstrategi for å belyse spørsmålet. Observasjoner, læreboktekster og undervisningsmateriell fra organisasjonen Sex og Politikk utgjør empirien. Masteroppgaven er teoretisk forankret i språkets betydning for danning, og de mest sentrale kilder er: Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsens bok «Seksualitet i skolen – perspektiver på undervisning» (2009), Sylvi Pennes bok «Norsk som identitetsfag» (2001) og Trygve Wyllers og Finn Skårderuds artikler i boka «Skam – perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne» (2001). Masterprosjektets feltarbeid kan være et eksempel på hvordan skolen kan oppfylle opplæringslovens krav om systematisk helsefremmende arbeid. Dette nevnes fordi en rapport fra NiFu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) slår fast at vi vet lite om hvordan skolen og lærere arbeider for å få til slik undervisning (Holen & Waagene, 2014, s. 87).
I refleksjonsdelen trekker jeg fram ulike punkter som sier noe om hvordan man kan undervise om seksualitet i norskfaget, og hvorfor det er relevant. Analysen av empirien viser at lærerens kompetanse og holdninger, humor, språklig bevisstgjøring gjennom argumentasjon, verbal og nonverbal kommunikasjon, metaspråklig kompetanse og bevissthet gjennom samtale om språk, det å skape rom for intertekstualitet og fokusere på seksualitet som kilde til glede og empati er sentrale momenter å ta inn i undervisningen. Et sentralt funn er at språklig bevisstgjøring kan fremme både empati og forståelse av konsekvensene av diskriminerende ordbruk, men også en erkjennelse om uvitenhet – og dette kan skape motivasjon for å prøve å forstå.
Viktige faktorer i undervisningen har vært å sette ord på tanker og følelser, å diskutere diskriminerende uttrykksmåter og fokusere på empatifremmende språkhandlinger. Oppgaven konkluderer med at det å styrke disse ferdighetene styrker elevenes metaspråk, samt deres evne til å reflektere omkring egne og andres (språklige) handlinger. Slik kan norskfaget styre elever mot både en refleksiv identitet – å kunne se seg selv utenifra (jf. Penne 2001, s. 14) og en ansvarlig seksualitet, og på denne måten bidra til et demokratisk og likestilt samfunn (jf. punkt 3, s.44). | en_US |