Utopisk tenkning i høymoderniteten. En kvalitativ undersøkelse av utopisk tenkning i norsk politikk.

Abstract

Denne masteroppgaven handler om utopisk tenkning i norsk politikk, med utgangspunkt i en større strukturell endring i samfunnet. Hensikten med denne oppgaven er å svare på hva som skjer med utopisk tenkning i norsk politikk i samfunnets overgang fra industrisamfunnet og til høymoderniteten.

For å oppklare dette er det, fra tre sosiologiske teorier om endring i utopisk tenkning som følge av samfunnets overgang til høymoderniteten, utledet tre hypoteser som så skal testes. Fra Jürgen Habermas utledes hypotesen om at arbeidsutopien i liten grad preger norsk politikk, fra Anthony Giddens utledes hypotesen om at høyre/venstre-aksen har mistet sin relevans for å forstå norsk politikk, og fra Jean-Francois Lyotard utledes hypotesen om at norsk politikk i liten grad er vitenskapsteknologisk optimistisk.

For å teste de tre hypotesene har jeg valgt å samle inn empiri i form av norske politiske partier sine holdninger til forskjellige relevante temaer og spørsmål. Datamaterialet er samlet inn ved hjelp av kvalitativ metode, det vil si dokumentanalyse av parti- og prinsipprogrammer og intervju med en informant fra hvert enkelt deltakende parti. Dette datamaterialet er systematisert ved hjelp av et empirisk analyseredskap jeg har valgt å kalle utopisk profil. Seks politiske partier deltar i oppgaven og har fått tilskrevet hver sin utopiske profil, som inneholder partienes holdninger til temaer som arbeidslinja, samfunnsstyring, teknologisk utvikling og automatisering.

Det jeg i denne oppgaven har funnet er hovedsakelig tre funn. For det første er det funnet en diskrepans mellom oppgavens teori og empiri. Det vil si at det ikke er funnet empirisk støtte til de tre hypotesene. Norsk politikk virker være preget av arbeidsutopien, høyre/venstre-aksen virker å være relevant for å forstå norsk politikk, og norsk politikk virker å være vitenskapsteknologisk optimistisk. For det andre er det, i et forslag til forklaring på denne diskrepansen, funnet at arbeidsutopien, høyre/venstre-aksen og den vitenskapsteknologiske optimismen i norsk politikk er uttrykk for modernitetens utopiske dypstruktur. Denne utopiske dypstrukturen mener jeg er mer fundamental enn den aktuelle samfunnsutviklingen, og viderefører det Habermas, Giddens og Lyotard antar er utdatert utopisk tenkning tilhørende industrisamfunnet, inn i den norske høymoderniteten. Dette som følge av at modernitetens utopiske dypstruktur er en del av et to hundre år gammelt norsk samfunnsprosjekt preget av en liberal egalitær utopi, og som jeg hevder er inspirert av den utopiske kjernen i det moderne prosjekt. For det tredje er det funnet at høymodernitetens utopiske tenkning i norsk politikk kan beskrives med begrepet utopisk pragmatisme.