Røntgenologisk oppfølging av torusfraktur i distale radius hos barn under 12 år
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/11499Date
2017-09-12Type
Master thesisMastergradsoppgave
Abstract
Formål: Gjøre rede for om det gjennomføres unødvendige røntgenundersøkelser og konsultasjoner ved oppfølging av de mest stabile distale radiusfrakturene. Hvis dette er tilfellet, kan UNN spare tid og ressurser uten økt risiko for pasientene.
Design: Retrospektiv pasientserie.
Materiale og metode: Dataene involverer alle konsultasjoner med diagnosekode S52.5 og S52.6 i årene 2010-2014. Studiepopulasjonen inkluderer barn 0-12år. Vi ekskluderte alle pasienter eldre enn 12år ved diagnosetidspunktet og alle diagnosekoder som er feilstilt i henhold til definisjonen av en distal radiusfraktur hos barn. Videre ble alle med greenstick-, komplett- og epifysiolysefraktur ekskludert. Deretter ble kun de med minst to røntgenkontroller i journalen, som ikke gjennomgikk reponering underveis, inkludert i studien. GP-S-vinkler ble målt i frontal- og lateralprojeksjon hos resterende 118 pasienter.
Resultater: Vinkler målt i frontal- og lateralprojeksjon viste en gjennomsnittlig endring på henholdsvis 1,4° og 6,2° i forhold til normalstilling på 90° (p<0,001). Undersøkelse av stabilitet underveis viste at differansen målt i frontalprojeksjon var -0,36° (p=0,29) ved første kontroll og -0,16° (p=0,64) ved andre kontroll, sammenlignet med vinkelmål fra skadetidspunktet. Målinger gjort ved lateralprojeksjon viste gjennomsnittlig endring på 0,74° (p=0,36) ved første kontroll og 2,2° ved siste kontroll (p=0,005). Når det tillates en vinkeldifferanse på 25° fra normalstilling, havner ingen pasienter utenfor akseptabel verdi.
Konklusjon: Torusfrakturer viser liten tendens til umiddelbar feilstilling, og stabiliteten i tilhelingsfasen er god. Det observeres kun én signifikant differanse, målt i lateralprojeksjon ved siste røntgenkontroll. Gjennomsnittlig endring er likevel kun 2,2° (p=0,005), og har ingen betydning for senere funksjon. Vår studie viste at oppfølgingsrøntgen har liten betydning for tilheling av torusfrakturer og funksjonen i etterkant. En fremtidig rutine med ett diagnostisk røntgensett, immobilisering med gips eller skinne i tre uker som kan fjernes hjemme, og ingen oppfølgingsrøntgen vil derfor være å foretrekke.
Publisher
UiT Norges arktiske universitetUiT The Arctic University of Norway
Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2017 The Author(s)
The following license file are associated with this item: