Effektivitetsanalyse av børsnoterte norske sparebanker

Abstract

Denne studien analyserer effektiviteten til norske børsnoterte sparebanker i perioden 1998-2005. Det er den første studien som analyserer effektiviteten til børsnoterte sparebanker som utsteder grunnfondsbevis. Det er i tillegg utført to litteraturstudier, der den ene ser på tidligere effektivitetsstudier av banker i Norge, og den andre ser på tidligere studier av sammenhengen mellom effektivitet og aksjekurs. Dette er første gang det utføres litteraturstudier på disse områdene. En gjennomgang av slike studier er et viktig utgangspunkt for ulike valg som blir tatt i forbindelse med analysen. Det er krevende å velge variabler til effektivitetsstudier av banker, og tidligere forskning blir brukt til å støtte opp om valgene som blir tatt. Valg av skalaforutsetning er av stor betydning i effektivitetsanalyser, og tidligere forskning blir også anvendt til å understøtte dette valget.

Formålet med denne studien er å identifisere hvilken børsnotert sparebank som er den mest effektive, den viktigste læremesteren og hvilken sparebank som er den minst effektive i perioden 1998-2005. Det blir også sett på hvilken av outputvariablene som er mest ressurskrevende og hvilken input som er mest verdiskapende. I tillegg utføres etteranalyser der man prøver å finne svar på om størrelsen på sparebanker og alliansemedlemskap er av betydning for effektiviteten. Studien undersøker til slutt om det er en statistisk signifikant sammenheng mellom pris på grunnfondsbevis og effektivitet. DEA-metoden, en ikke-parametrisk metode som kan håndtere flerdimensjonale variabler, blir benyttet for å måle effektiviteten til sparebankene. Sammen med rangkorrelasjonsberegninger er det i hovedsak denne metoden som blir anvendt for å belyse de ulike problemstillingene.

De empiriske analysene indikerer at for dette utvalget er det to sparebanker som skiller seg ut blant de mest effektive i perioden. Disse to sparebankene er også de eneste som er effektive gjennom hele perioden. Av de to sparebankene har den ene mer positiv utvikling enn den andre, både med hensyn på frontendringer og redusert sløsing. Den andre er en selvevaluator og når man øker utvalget blir effektiviteten til den sparebanken betraktelig redusert. Den minst effektive sparebanken som er lavest rangert blir også mindre effektiv i løpet av perioden som følge av økt sløsing og frontforbedringer.

Etteranalysene viser at det ikke finnes en bestemt størrelse på sparebanker som gir høyere effektivitet. Medlemskap i allianser gir heller ingen effektivitetsmessig forbedring. En sensitivitetsanalyse av effektivitetsestimatene viser at effektivitetsfordelingen er stabil og robust for endringer i perioden. Det er en svak positiv korrelasjon mellom effektivitet og pris på grunnfondsbevis, men denne er ikke signifikant. Dermed er det ikke statistisk grunnlag for å konkludere med at det finnes en sammenheng mellom de to variablene.