Endring til det bedre? En kvalitativ studie av omorganiseringsprosessen av den regionale forvaltningen av reindriften

Abstract

Fokus i denne masteroppgaven har vært å se på omorganiseringen av den statlige forvaltningen av reindriften. Det ble lagt til grunn ble to sentrale organisasjonsteoretiske perspektiver; det instrumentelle perspektivet og det ny-institusjonelle perspektivet, herunder også oversettelsesperspektivet. I oppgaven ønsket jeg å se nærmere på motiver og begrunnelser for den omorganiseringen, hvordan prosessen forløp i forkant og hvordan implementeringen ble planlagt og gjennomført. På bakgrunn av dette ble følgende problemstilling valgt: Hva var bakgrunnen for å omorganisere den offentlige forvaltningen av reindriften og hvordan har fylkesmennene implementert og integrert dette i sitt embete? Dokumentgranskingen og intervjuene viste at drivkreftene for omorganiseringen var på departementsnivå. Omorganiseringen var begrunnet i de resultatene som evalueringene kom frem til. Det var en rekke forhold både når det gjelder hvordan reindriftsforvaltningen var organisert og hvordan reindriftsforvaltningen ble oppfattet av omgivelsene som tilsa at endring var nødvendig. Blant annet ble det avdekket at det var vanskelig å skille mellom forvaltning og næring og forvaltningen hadde utfordringer med å få til gode prosesser i forvaltningen av reindrift totalt sett. Målet var at man skulle få en mer oversiktlig og effektiv forvaltning, som skulle inngå i et bredere faglig miljø. Lokaliseringen av områdekontorene ble beholdt og det ble etablert regionale fora som skulle om å sikre den reindriftsfaglige kompetansen i forvaltningen. Selve innføringen bærer preg av rasjonelle beslutninger og er styrt fra sentralt hold av departementet, med utgangspunkt i en top-down-orientering. Fylkesmannen hadde få frihetsgrader i denne fasen, men fikk gjøre en lokal tilpasning i forhold til innpassingen av reindriftsforvaltningen i fylkesmannens organisasjonsstruktur. Praksisen er forankret i lover og forskrifter og er stort sett den samme men fylkesmannen har gjort tilpasninger der det har vært nødvendig. Fylkesmannen opptrådt som en god oversetter i denne prosessen. Han har brukt mye tid på å sette seg inn i reindriftssaker og har opparbeidet seg gode kunnskaper om fagfeltet.

Oppsummert kan man si at prosessen må forstås både ut fra det instrumentelle perspektivet, og de ny-institusjonelle perspektivet. Det er ikke mulig å si at bare det ene perspektivet har forklaringskraft. De ulike aktørene og de ulike fasene gjør at perspektivene gir ulik forståelse av omorganiseringen.