Om vegetasjonsforstyrrelser: Konsekvenser for bevaringen av arkeologisk kontekstinformasjon i norske jordsmonn

Abstract

Jordsmonnet utgjør deler av konteksten for arkeologiske data og danner i mange tilfeller selve matrisen som dataene inngår i. Ved avsetningen av menneskelige aktivitetsspor sørger akkumuleringen av nye jordlag for en overlagring av aktivitetssporene. Jordsmonnets evne til å «forsegle» fortidige aktivitetsspor er en grunnleggende forutsetning for arkeologien. For det første fører jordsmonnets forsegling til at man kan kartlegge hvordan ulike aktiviteter har fordelt seg horisontalt på en aktivitetsflate. For det andre gir jordlagenes gradvise oppbygning mulighet for at også aktivitetssporenes vertikale fordeling kan utnyttes for å si noe om endring over tid. Med andre ord kan jordsmonnet bidra med verdifull kunnskap om arkeologiske funn som ellers ville vært utilgjengelig for arkeologen.<br> Samtidig som jordsmonnet er viktig for bevaringen av kontekstuell informasjon, er likevel ikke jordsmonnet en inaktiv masse med utelukkende forseglende egenskaper. Dette følger av rekken med krefter (fysikalske, kjemiske og biologiske) som virker på og i et jordsmonn, og som fra et arkeologisk synspunkt kan være forstyrrende for bevaringen av relevant informasjon. Jordsmonnet utgjør blant annet mediet for plantevekst, og med plantevekst følger røtter som kan omrote jordlagene og omfordele et arkeologisk materiale. Det kan da betegnes som vegetasjonsforstyrrelser. Siden planter nærmest er allestedsnærværende i arkeologiske kontekster er det vesentlig for arkeologien å vite hvordan, og i hvilken grad dette kan ha påvirket funnkonteksten. Temaet er viktig for fortolkningsarbeidet i arkeologien da slike feilkilder spiller inn på de kulturhistoriske slutningene man gjør fra de arkeologiske dataene. Til tross viktigheten har det likevel nylig blitt hevdet å være et understudert emne (Crow 2004:1;Darmark i trykk). Hensikten med artikkelen er dermed å sammenstille noe av kunnskapen og på denne måten øke bevisstheten om den potensielle betydningen av vegetasjonsforstyrrelser for norsk arkeologi. I den sammenheng vil jeg gi en beskrivelse av hvordan trær (flora) kan virke forstyrrende (turbulent) for bevaringen av arkeologisk informasjon i jordsmonn. Jeg vil legge særlig vekt på fallende trær og den påfølgende «rotvelt» som et forstyrrende element av arkeologiske kontekster, og vil forsøke å besvare følgende problemstillinger:<br> Hva kjennetegner forstyrrelser i jordsmonn forårsaket av trær?<br> Hva forårsaker rotvelt?<br> Hvordan identifisere arkeologiske kontekster forstyrret av rotaktivitet?<p>

Artikkelen vil innledningsvis gi en generell introduksjon til hva som former og forstyrrer arkeologiske lokaliteter. Deretter vil jeg gå mer spesifikt inn på trær som en form for vegetasjonsforstyrrelse. Her vil kjente og forventede konsekvenser av rotvelt i arkeologiske kontekster gjennomgås, og avslutningsvis vil det fremsettes noen forslag til hvordan disse kan identifiseres i felt.<br> Når det i teksten er snakk om hvordan trær og planter kan rote om på eller forstyrre jordsmonnet, er det et forsøk på å oversette fagtermen «bioturbasjon». Oversettelsen «vegetasjonsforstyrrelse» er noe uheldig, da det kan gi inntrykk av å være unntak heller enn normaltilstanden i alle plantebevokste løsmasser. Artikkelen omhandler utmark/skogsmark, men det må understrekes at de samme prosessene er gjeldene overalt der trær på et tidspunkt har vokst siden siste istid. Dyrket mark dekkes ikke i denne sammenheng. Det har blitt etterspurt en mer åpen og aktiv diskusjon av feltmetodikk i norsk arkeologi da den angivelig preges av en del taus kunnskap (Solheim 2013:32). Artikkelen kan forhåpentligvis ses som et lite bidrag til slik aktiv debatt. Gjennom artikkelen hentes eksempler fra norsk steinalderarkeologi og de gravetekniske beskrivelsene begrenser seg til utgravninger av lokaliteter fra denne perioden. Dette er en viktig presisering da utgravingsmetodikk og dokumentasjonsstandarder varierer noe mellom utgraving av forhistorisk (primært steinalder) og historisk materiale. Den geografiske avgrensingen til norske jordsmonn er like sentral, da det sjelden foreligger reell stratigrafi i norsk utmark der lagdeling med informasjonsverdi er bevart. Dette skyldes både geokjemiske egenskaper ved grunnfjellet og de klimatiske betingelsene som favoriserer bartrær som med sitt vanskelig nedbrytbare nåleavfall produserer et surt og næringsfattig jordsmonn (podsoljord) og forhindrer dannelsen av tjukke jordsmonn (Almås 2017; Horntvedt 1989).