Kinship care or upbringing by relatives? The need for ‘new’ understandings in research

Abstract

This article addresses knowledge production on formal kinship foster care. In spite of growing interest in this phenomenon, little attention has been paid to how kinship care should be understood in research – as a service under child protective services or as upbringing by relatives. Each of these understandings leads to different research questions and creates guidelines for what falls into or outwith the focus of research. In kinship care research, this phenomenon has primarily been studied as a service. Research that seeks to evaluate the effect of kinship care compared to non-kinship care is used as a case to discuss the implications for the type of knowledge that researchers produce. While we acknowledge the importance of this research, we demonstrate the many challenges it involves and why this should not be the primary focus in kinship care research. On the background of these limitations, we argue in favour of approaching kinship care as upbringing by relatives – as ways in which family life can be organised and structured. This can lead to relevant knowledge that will enable us to obtain a better understanding of what kinship care is and involves.

Denne artikkelen retter søkelys mot kunnskapsproduksjonen om slektsfosterhjem. Til tross for en økt interesse for dette fenomenet blant forskere i en rekke land har spørsmålet om hvordan vi skal forstå slektsfosterhjem uteblitt i forskning: som barneverntiltak eller som oppvekst i slekt. Hvilke forståelse man velger gir retningslinjer for spørsmålene som stilles og for hva som faller innenfor og utenfor forskningens fokus. Flertallet av studier som retter seg mot slektsfosterhjem har tilnærmet seg fenomenet forstått som tiltak. I artikkelen spør vi hvilke implikasjoner dette ensidige fokuset har for kunnskapen som produseres. Effektstudier som søker å evaluere slektsfosterhjem brukes som utgangspunkt for diskusjon. I artikkelen løfter vi frem en rekke utfordringer ved denne forskningen og viser hvorfor dette ikke bør være det primære fokuset i forskning knyttet til slektsfosterhjem. På bakgrunn av begrensningene som løftes frem argumenterer vi for forskning som tilnærmer seg slektsfosterhjem som oppvekst i slekt – som en av flere ulike måter familieliv kan strukturers og organiseres. Dette kan gi relevant kunnskap som kan gi oss en bedre forståelse av hva slektsfosterhjem er og involverer.