Omdømmehåndtering og lokaldemokrati. Uintenderte implikasjoner av strategiske tilnærminger til identitet og kommunikasjon for kommunene som lokaldemokratiske arenaer

Abstract

Avhandlingen belyser hvordan strategisk omdømmehåndtering kan medføre uintenderte implikasjoner for kommunene som arenaer for lokaldemokrati. I avhandlingen fokuseres det på to kjerneelementer i omdømmelitteraturen, nemlig identitet og kommunikasjon. Det ses nærmere på hvordan litteraturens anbefalinger om strategisk identitetsbygging og kommunikasjon kan komme i konflikt med grunnleggende forutsetninger for demokratisk styring – i lys av demokratiperspektiver som vektlegger deltakelse og deliberasjon. Det argumenteres i avhandlingen for at omdømmetenkningen i kommunene uintendert kan utfordre lokaldemokratiet på to ulike måter. For det første direkte, gjennom manglende demokratisk deltakelse i kommunal identitetsbygging, og for det andre mer indirekte gjennom at omdømmetenkningen bidrar til å endre måten kommunene kommuniserer på en slik måte at forutsetningene for en opplyst offentlig debatt forringes, sammen med informasjonsgrunnlaget for de folkevalgtes beslutninger. Empirisk bygger avhandlingen i hovedsak på kvalitative casestudier av de fire kommunene Sarpsborg, Drammen, Arendal og Bodø. Analysene i avhandlingen har hatt til hensikt å kaste lys over disse kommunens identitetsbygging og kommunikasjonshåndtering i forbindelse med omdømmearbeid. Fokuset rettes nærmere bestemt i hvilken grad folkevalgte og innbyggere har deltatt i identitetsbyggende omdømmearbeid, og i hvilken grad kommunene har anlagt strategiske tilnærminger til kommunikasjon. I avhandlingen vises for det første at graden av innbyggernes medvirkning og engasjement i identitetsbyggende omdømmearbeid generelt sett er lav. Graden av folkevalgtes deltakelse varierer; den er lav i omdømmehåndterende kommuner som har organisert omdømmearbeidet i egne omdømmeprosjekter, mens den er høyere i kommuner der omdømmearbeidet er integrert i kommunens løpende arbeid. For det andre viser avhandlingen at kommunenes organisering og praksiser knyttet til kommunikasjon i stor grad er inspirert av en strategisk, avsenderorientert tilnærming, heller enn den mottakerorienterte, opplysningstilnærmingen som tradisjonelt har ligget til grunn for offentlig sektors kommunikasjon. Teoretisk og empirisk bidrar avhandlingen til en mer nyansert forståelse av hvordan omdømmetrendens vektlegging av strategiske tilnærminger til identitet og kommunikasjon kan medføre utfordringer for ivaretakelse av demokrativerdiene deltakelse og deliberasjon.