Norsk forsvarspolitikk 1990-2018. Distriktspolitiske hensyn i norsk forsvarsdiskurs etter den kalde krigen

Abstract

Uavhengig av politisk ståsted vil de aller fleste kunne enes om at utenriks- og sikkerhetspolitikk bør være dimensjonerende for norsk forsvarsplanlegging. Likevel tyder omstillingen etter den kalde krigen på at andre faktorer enn de rent sikkerhetspolitiske har hatt vel så stor påvirkning på Forsvarets organisering og innretting. I denne studien undersøkes det i hvilken grad distriktspolitiske hensyn har vært med på å påvirke omstillingen og utformingen av Forsvaret.

Studiens hovedproblemstillingen er å identifisere og påvise distriktspolitiske hensyn i norsk forsvarsdiskurs etter den kalde krigen, det vil si i perioden 1990–2018. Dette er en todelt problemstilling hvor studien på den ene siden søker å identifisere distriktspolitisk argumentasjon, og på den andre siden vil forsøke å bevise at den samme argumentasjonen har blitt utslagsgivende i forsvarsplanleggingen. Bakgrunnen for studien er et inntrykk av at det tilsynelatende hersker usikkerhet om hvorvidt distriktspolitisk argumentasjon har gyldighet i forsvarsdiskursen eller ikke. Gjennom diskursanalyse, nærstudier av offentlige dokumenter, og klassisk komparasjon, har studien forsøkt å gi et klart svar på dette spørsmålet.

Funnene som studien presenterer tilsier at det har vært en tradisjon for å ta distriktspolitiske hensyn i norsk forsvarsplanlegging, og at distriktspolitisk argumentasjon har hatt gyldighet i forsvarsdiskursen gjennom hele den studerte perioden. Samtidig er det tilsynelatende en felles forståelse for at distriktspolitiske hensyn alltid må være underordnet militærfaglige og økonomiske hensyn. Til tross for dette har studien også funnet klare indikasjoner på at distriktspolitiske hensyn ved flere anledninger har blitt tillagt avgjørende betydning.