Scholarship, Subtext, Submission and Mission: Reintroducing Paul Olav Bodding

Abstract

The Santal Mission began as a Baptist home mission in tribal British India in the late 1860s and went through several name changes. It developed into a transatlantic, Lutheran, enlightenment-oriented, pastoral movement in the late pioneer era (1880s-1890s) with ardent supporters in India, England, Scotland, Norway, Denmark, Sweden and America. Under the stewardship of most notably, the co-founders Lars Skrefsrud and Hans P. and Caroline Børresen, the Mission and a budding Santal church constituted, for a period, a dynamic religious and social mass-movement. Skrefsrud handed over vast literary responsibilities to the gifted theologian Paul Olav Bodding, while serving as a district missionary. Based on social science insights, the paper discusses the scholar-missionary Bodding’s importance in this Mission, academically and for the Santals he lived amongst for more than four decades. In 1910, Bodding succeeded Skrefsrud and was tasked to modernize, democratize and streamline a largely homegrown movement into a conventional Lutheran missionary society. This article reveals some of the lesser known aspects of Bodding’s turbulent life history. Fom a sheltered childhood to young missionary, early scholarly renown, Bodding went on to a head highly profiled missionary organization while facing unreasonable treatment, personal tragedies and unexpected conjugal fulfillment. His posthumous public reputation was divided between a deafening silence and omission in the Mission’s own history books until the early 1990s and increasing public recognition in India. After Independence, his literary legacy became a source of outright public cultivation. “Bodding Sahib”, as he was called in India, became gradually a cultural hero. This article attempts to analyze the underlying institutional, theological and cultural reasons for the strange silence and the eventual rediscovery of the man.

Santalmisjonen utviklet seg fra slutten av 1860-tallet under skiftende navn fra en baptist tilknyttet hjemmemisjon i et område bebodd av stammefolk til en lutheransk transatlantisk opplysningsorientert bevegelse på 1880-90 tallet. Under ledelse av grunnleggerne Lars O. Skrefsrud, Hans P. og Caroline Børresen, utviklet misjonen og den nyetablerte santalkirken seg i løpet av denne fasen til en dynamisk religiøs og sosial bevegelse. Skrefsrud valgte å gi den begavede teologen Paul Olav Bodding omfattende litterære oppgaver, mens han tjenestegjorde som distriktmisjonær. Basert på en samfunnsvitenskapelig tilnærming, drøfter denne artikkelen vitenskapsmannen og misjonæren Boddings betydning i misjonen, akademisk og for santalfolket som han levde blant i over 40-år. Som Skrefsruds etterfølger, fikk Bodding ansvar for å modernisere, demokratisere og tilpasse en uortodoks hjemmemisjonen til å bli en konvensjonell lutheransk misjon. Boddings omskiftelige og lite kjente livshistorie vil bli nøstet opp, fra en beskyttet barndom til ung misjonær som tidlig vant anerkjennelse, til lederansvar for en profilert misjon under meget krevende arbeidsforhold, nye personlige tragedier og igjen uventet ekteskaplig lykke. Han offentlige ettermæle er påfallende delt; taushetsbelagt og undervurdert i misjonens egne publikasjoner fram til tidlig på 1990-tallet. I India fikk han etter sin død økende offentlig anerkjennelse som utviklet seg til offentlig beundring og status som kulturhelt. De underliggende institusjonelle, teologiske og kulturelle årsakene til både denne tausheten og nyoppdagelsen vil bli analysert.