Strukturreformer – suksess eller fiasko? En studie av Solberg-regjeringens kommunereform og strukturreform i høyere utdanning.

Abstract

Temaet jeg har valgt belyser en viktig side ved norsk offentlig politikk, reformer. Reformstudier og studier av reorganiseringsprosesser har i lang tid vært et viktig forskningsområde innenfor organisasjonsteorien. Slike studier bidrar til å gi oss kunnskap om hvordan det offentlige organisasjonsapparatet utvikles og endres. Denne studien er et bidrag til denne forskningstradisjonen, da målet med studien er å identifisere likhetene og forskjellene i to store strukturreformer, Solberg-Regjeringens kommunereform og strukturreform av høyere utdanningssektoren. Kan forskjellene bidra til å forklare om, og i så fall, hvorfor strukturreformen var lettere å gjennomføre?

«Hva var likhetene og forskjellene i implementeringen av Strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren i forhold til Kommunereformen? – kan forskjellen forklare om, og i så fall, hvorfor Strukturreformen var lettere å gjennomføre?»

Reformprosessene i strukturreformen vært grunnleggende god fra et normativt instrumentelt synspunkt hvor endring er ledelsens ansvar. Aktiviseringen av aktører i reformprosessen og definering av løsninger som reformen tar sikte på å løse har vært kontrollert både politisk og sosialt av ledelsen på en god måte. Dette har vært mulig ved at Regjeringen har kunne holdt en sterk regi på hvilke aktører som har tatt del i prosessen. Dette har bidratt til å tydeliggjøre den konkrete mål-middel-sammenhengen som er bakgrunnen for hvorfor Regjeringen initierte reformen. Der kommunereformen har presentert en ny struktur som løsningen på problemet, har man i strukturreformen argumentert hvorfor ny struktur er nødvendig med å konkretisere nye finansieringsmodeller, nye resultatstyringskomponenter og nye oppgaver til institusjonene, disse endringene ble i strukturreformen ble presentert som et middel for å oppnå målene Regjeringen så for seg da de satt policyen for reformen i forkant av prosessen