Barnets rett til en forsvarlig levestandard - utøvelse av skjønn i Nav og barneverntjeneste

Abstract

Barn har menneskerettslig krav på en forsvarlig levestandard. Oppvekst i lavinntektsfamilier medfører risiko for utenforskap og generasjonsoverføring av fattigdom, og forebyggingsog bistandsansvar påligger ulike kommunale virksomhetsområder. Vår undersøkelse i barnevernstjeneste og Nav viser at barnets rettigheter kan hemmes og fremmes av ulike forhold. Skolers organisering av kostnadsmessige aktiviteter spiller en sentral rolle, samtidig kan ulike utlånsordninger både forebygge og skape utenforskap for barn. At ansvaret for barns oppvekstsvilkår er spredt på ulike lover og virksomhetsområder og at kommuner organiserer sitt tjenestetilbud ulikt kan innebære uforutsigbarhet om hvilken tjenesteinstans som er ansvarlig. Nav ansatte snakker ikke med barn, og er heller ikke forpliktet til det. Dette til tross for at barnet har menneskerettslig krav på medvirkning, at familieøkonomi i høy grad angår barnets oppvekstsvilkår, og at samtaler med barnet ville kunnet sikret dets behov på kort og lang sikt.

Children have human rights to an adequate standard of living. Growing up in low-income families poses a risk of exclusion and transition of poverty, and the responsibility for prevention and assistance lies with different municipal authorities. Our survey in social welfare services and child protection services shows different factors promoting or inhibiting the child’s rights. School’s organization of costly activities plays a central role, whilst different lending schemes can both prevent and create exclusion of children.

When responsibility for children’s upbringing conditions is spread across different laws and different municipal authorities, and the municipalities organize their services differently, it becomes more unpredictable which authority is the responsible one. Social services personnel do not speak with children, nor are they legally obliged to. This despite the fact that the child has human rights requirements for involvement, that family economy largely concerns the child’s upbringing conditions. and that involvement of the child could have secured its needs in both the short and the long term.