Formannskapsmodell i redesign – legitimitetsforståelsen i Tromsøs nye styringsform

Abstract

Artikkelen dreier seg om omlegging av lokalpolitisk styringsform. Den tar for seg Tromsø kommune som har hatt formannskapsstyre, så parlamentarisk styre, og går tilbake til formannskapsmodellen. Artikkelen setter søkelys på kommunens handlingsrom og evne til å tilpasse politiske styringsmodeller til lokale erfaringer og utfordringer. Den spør om det er noe av det legitimitetsgrunnlaget som lå i den parlamentariske modellen som dras med inn i den nye formannskapsmodellen i Tromsø. Artikkelen trekker lett på et perspektiv om ‘policy transfer’ og bygger på en kvalitativ case-studie som henter empiri fra dokumenter, intervjuer, observasjoner og avisartikler. Vi finner flere elementer i den nye formannskapsmodellen som har stor gjenklang i legitimeringsgrunnlaget til parlamentarismemodellen. Vår case illustrerer at kommuner har et handlingsrom på modellutforming også innenfor den stramt regulerte formannskapsmodellen, og at det eksisterer både evne og vilje til å utnytte dette handlingsrommet.

This article is about the restructuring of the municipal political forms of government in Tromsø. Tromsø used to have an Alderman model (Formannskapsmodell), then it had four years with a parliamentary model, and then it went back to the Alderman model again. The article puts a focus on the Norwegian municipalities’ room for maneuver and ability to adjust political organization models to local experiences and challenges. Here we ask: Is part of the ‘parliamentary model legitimacy’ transferred into the new Alderman model? The article applies a policy transfer perspective. It is a qualitative case study and builds on empirical data from municipal documents, interviews, observations and newspaper articles. The article finds that local politicians learn and use their experiences when developing new forms of government. Legitimacy elements from both the parliamentary and the Alderman model were made relevant in the new model. Our case illustrates that local politicians have leeway to determine structure within the heavily regulated Alderman model, and that they are capable and willing to use this leeway.