Forvaltningsmyndighetenes rettslige virkemidler for å oppnå miljømessig forsvarlig akvakultur

Abstract

En både faktisk og rettslig forutsetning for akvakulturdrift er at virksomheten ikke skader miljøet i for stor grad. Rettslig sett er dette forankret i akvakulturloven § 10, som bestemmer at både etablering, drift og avslutning av akvakultur skal være «miljømessig forsvarlig». Men hva innebærer dette? Og hvordan kan forvaltningen oppnå denne miljøstandarden? Oppgaven starter med å klargjøre den miljørettslige rammen akvakultur skal skje innenfor. Akvakulturloven § 10 danner utgangspunktet, og det ses til andre relevante faktorer - både øvrige bestemmelser i akvakulturlovens kapittel om miljøhensyn og forskrifter gitt i kraft av dette, og rettskildefaktorer utenfor loven. Av disse siste er særlig Grunnloven og integrasjonsprinsippet, samt prinsippene kodifisert i naturmangfoldloven sentrale. Behandlingen vil blant annet vise miljønormens fleksibilitet – både fordi normen som sådan kan utvikle seg, og fordi den må tilpasses det enkelte område akvakultur skjer i. Det undersøkes også hvilken betydning det har at akvakulturforvaltningen er fragmentarisk, og at ulike tilfeller ofte kan subsumeres under flere lover. Etter dette ses det til hvilke rettslige virkemidler forvaltningen har for å oppnå den ovennevnte miljønormen. Behandlingen starter med utgangspunktet for offentlig myndighetsbruk – hjemmelskravet. Deretter drøftes hvem som har personell kompetanse i saker om akvakultur, og om det gjelder et spesialitetsprinsipp i denne sammenheng. Etter dette redegjøres det nærmere for den materielle kompetansen miljønormen gir. I denne sammenhengen behandles sentrale forskrifter, og forvaltningens adgang til å fatte enkeltvedtak for å oppnå «miljømessig forsvarlig» akvakultur, samt skrankene forvaltningen må holde seg innenfor.